Search Login

Rim og regler

Fra Gunnar Sten Kristiansen:

1. : I di doddi mi, effa lerra boddi serra , kribbo krabbo kattelabbo, illan billan boys.  
2. : Konstantinoblianskesekkepipeblåsereslandsforeningsmedlemmer. 
Fra Tore A. Andersen, Rødsbråtan

 

Rim og regler etc.

Hensigten er å uttale disse feilfritt og hurtig mange ganger.

Nedskrevet etter erindring , og med hjelp og korrigeringer der jeg ikke erindrer alt.

 

Frans Fredrik Fransen.

Frakta fire  fine fruer fra Færder fyr.

Fruene fes ferja full.

Fy for fine fruer Frans Fredrik Fransen

frakta fra Færder fyr.

 

Hans Rusk hengte sine bukser/ bukkeskinnsbukser

på en buskbomsbusk.

 

Fem flade flødefader.

 

Ripsbusker og andre buskevekster.

 

(Den følgende er litt mere usømmlig, og ble ikke uttalt blant voksne.

Vi litt større barn kunne ha morro av denne oss imellom.)

 

Kløpp hekken til Hansen.

 

Fruen la firskårne fisken til bispen på disken.

 

 

Gutten som ikke ville gå på skolen

Eventyrregle som min mor fortalte meg:

 

Det var engang en gutt som ikke ville gå på skolen.

Moren gikk da til riset og sa: Kjære ris, vil du rise gutten for gutten vil ikke gå på skolen? Nei! Sa riset.

 

Så gikk hun til ilden og sa:  Kjære ild, vil du brenne riset, for riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen. Nei ! Sa ilden.

 

Så gikk hun til vannet og sa: Kjære vann, vil du slukke ilden,for ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på

 skolen. Nei! Sa vannet.

 

Så gikk hun oksen og sa: Kjære okse, vil du drikke vannet, for vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen. Nei! Sa oksen.

 

Så gikk hun til slakteren og sa: Kjære slakter, vil du slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen. Nei! Sa slakteren.

 

Så gikk hun til repet og sa: Kjære rep, vil du binde slakteren, for slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen. Nei! Sa repet.

 

Så gikk hun til rotta og sa: Kjære rotte, vil du gnage repet, repet vil ikke binde slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen. Nei! Sa rotta.

 

Så gikk hun til pusekatten og sa: Kjære pus, vil du jage rotta, for rotta vil ikke gnage repet, repet vil ikke binde slakteren, slakteren vil ikke slakte oksen, oksen vil ikke drikke vannet, vannet vil ikke slukke ilden, ilden vil ikke brenne riset, riset vil ikke rise gutten, og gutten vil ikke gå på skolen.  Ja om jeg får en stor skål fløte av deg så, sa katten. 

Ja det ska du få sa mora.

 

Og katten jaget rotta, rotta  ville gnage tauet, tauet ville binde slakteren , slakteren ville slakte oksen, oksen ville drikke vannet, vannet ville slukke ilden, ilden ville brenne riset, riset ville rise gutten, og gutten måtte gå på skolen.

 

 

Et annet meget kort og kjedelig eventyr som mamma fortalte når hun ikke hadde lyst eller tid til å fortelle.

 

Det var engang en mauer, som krøp oppetter en stauer.

Hadde stauer`n vært lengere, hadde mauer`n krøpet lengere,

og da hadde eventyret vært lengere.

 

Hos oss het det ikke maur, men mauer.

Staur het stauer.

 

Brev fra Odd og Marit Stokstad

Mottatt brev 21.10.13

Hei!

Min kone leste med interesse din artikkel om gamle viser og anekdoter i Demokraten.

Som du vil se av hennes brev husker hun noen strofer fra viser fra hennes barndom.  Kan du supplere med resten som hun ikke husker ?

Med vennlig hilsen

Odd Stokstad

Som vedlegg fulgte nedenstående håndskrevne brev:

 

Til

Jon Thoresen

“Sitater og anekdoter”

Veldig artig å lese innlegget I Demokraten 19.10.

Jeg har noen svake minner om en sang som mamma sang for mgda jeg var liten (1940-1950)-tallet, men husker bare en linje “Jeg så ham som barn…….hage,” og to injer fra en eller annen bok: “Og hva skal du hete? Jo Hans og Grete.” Dette må jo være tat tut av en større sammenheng, og det hadde vært artig å finne ut mer av dette. Et dikt jeg husker, som også var illustrert:

Hvor skal du hen da vesle jente

Ut å plukke nøtter kan du teke

Du rekker ikke opp vesle jente

Jeg star på en sten kan du tenke

Da brekker du et ben, vesle jente

Jeg holder meg I en gren kan du tenke

Så sender jeg medf en morspm vise fra mine besteforeldres tid (ca 1900-1910), som sikkert flerte drar kjensel på-

Vennlig hilsen

Marit Stokstad

Maltveien 14

1619 Fredrikstad

Vedlagt var også følgende I pdf

Kraft-kvindfolk

Først var jeg I by’n og var kokke hos pre-e-sten

Med kappe og forklæ! Aa jøss, jeg var fin!

Jeg hadde det kos og der knuste jeg nesten

Tre gamle serviser – japansk postelin!

Aa kan jeg for at stekefata knækker.

At grytene er saa tynde saa dom sprækker - -

Men da jeg en dag dælja fir champagneglass

Bad rua meg søke en stenhoggerplass.

 

Saa kom jeg paa landet og stelte med krøtter. –

Jeg melka og ffora og maaka og slet;

Men der gikk det ille med kjørrel og bøtter

Jeg melka saa kuene sparka og bet!

Jeg knuste bade låvebru og grinder

Og gjødselgrepa røk som strikepinder

Saa kjørte jeg melka. Jeg sprængte ei gfillemær

Saa kjørte jeg melka. Jeg sprengte ei fillemær

Og knuste e’ kjærre Saa slutta jeg skvær.

 

Saa ble jeg forlova! Jeg kan ikke glemme’n

En liten stillferdig og pen kontorist

Jeg tok’n I favn, ville kysse og klemme’n

Men stakkar’n ver svak, saa det endte litt trist.

Jeg kyssa’n slik at otte tænder mangla

Og klemte fire ribben saa dom skrangla! - -

Tre veker laa stakkarn forkommen og lealaus

Og da han ble frisk, ba’n meg reise til sjøs

(Ukjent opphav)

"Unikt fotoarkiv fra århundreskiftet"

Min bestefar, Jørgen Næss, utvandret fra Solli til USA rundt 1890. I likhet med mange av sine sambygdinger hadde han sin bakgrunn fra arbeid på Solibruket. Og de aller fleste av utvandrerne derfra dro til Stanley i Wisconsin hvor de fikk arbeid ved sagbruket Northwestern Lumber Company. Det dreide seg altså for Solli-folkets vedkommende, en ren arbeidsutvandring. Da jeg begynte å interessere meg for bestefars utvandring først på 1980-tallet, var det gått over tre kvart århundre siden han returnerte til Norge, og 25 år etter hans død.

Familien visste på den tiden lite om bestefars amerikanske periode, men da jeg begynte å lete i dokumenter og personlige papirer som fortsatt fantes, fant jeg også enkelte fotografier som hjalp meg til å lete etter spor i riktig område. Jeg skrev brev og kom i kontakt med slektninger som ingen visste om her hjemme. Det viste seg at bestefar hadde to søstre som også hadde dratt over til Stanley, og noen av søsteren Helmines etterkommere bodde fortsatt i byen. Det utviklet seg et nært vennskap på tvers av Atlanteren, og siden 1985 har jeg ganske mange ganger besøkt "min lille by" i Amerika. 

For noen måneder siden fikk jeg et brev i posten fra en for meg ukjent dame, Susan Peterson Hill fra i Napa Valley, California. Hun kunne fortelle at min gode venn og slektning i Stanley, Chester Sollie, var hennes onkel og han hadde på 80-tallet sendt kopi til hennes mor av den korrespondansen som vi hadde hatt på 1980-tallet Brevet som jeg fikk var sendt til min tidligere adresse i Troms, til et sted jeg flyttet fra for 27 år siden. Men Postverkets tidligere slagord "posten skal frem" hadde tydeligvis ikke mistet sin aktualitet.

Jeg ser nå frem til å være vertskap for henne i midten av juni når hun og mannen skal besøke Norge for første gang. Ved mer av en tilfeldighet faller deres besøk hos oss sammen med deres gullbryllup. Sånn nærmest ved en tilfeldighet dukket denne avrevne avissiden opp her på roterommet mitt mens jeg lette etter noe annet

 

Denne avrevne siden av en utgave av Østfoldavisen må være eldre enn fra 1992. På bildet til høyre står min bestefar sammen med to damer.

Etter bestefars alder å dømme var nok dette bildet fra hans amerikanske periode 1891-1906. Det er naturlig å spørre hvorfor en ung mann går til fotografen for å la seg forevige med to damer. Jeg tror at dette kan være hans to søstre, Laura og Helmine Sollie. (At begge søstrene var gift Sollie, er ikke så oppsiktsvekkende, for svært mange av de utvandrede fra Solibruket kalte seg Sollie da de kom til Amerika. Dette var trolig gjort fordi Solibruket på den tiden var Skandinavias største sagbruk, og navnet var nærmest en garanti for deres kompetanse - også på den andre siden av verden)

Det ville være fantastisk om jeg kunne vise min "nyervervede" tremenning et bilde av hennes bestemor, bevart i et ganske "unikt fotoarkiv fra århundreskiftet". 

Jeg håper nå å få lokalisert dette fotoarkivet, slik at jeg kan presentere en enda bedre gjengivelse enn det et tyve år gammelt avisutklipp kan representere.

Da krigen kom

Det meste av de historisk viktige begivenhetene ved krigsutbruddet er grundig beskrevet fra de fleste tenkelige vinkler. Men hva med de uviktige tingene, de detaljene som bare et våkent øye, en skarp hørsel og en velutviklet sans for humor kunne fange opp i de dramatiske timene og dagene etter at krigen kom til Norge. Der og da, når fiendtlige fly fyller luftrommet og maktoverlegne tropper marsjerer inn, er det vel heller ikke komikken som er mest påtrengende. Men i ettertid, når dramatiske begivenheter får plass i folks fortellinger, vil de muntre detaljene få sin rettmessige plass. Og sjelden får vel humoren mer effekt enn når den fremtrer mot en nattesvart bakrunn. Kulturpersonligheten Arthur Arntzen fra Tromsø har i flere sammenhenger sagt kloke ting om hvilken livbergende kraft som ligger i humoren.

Hvordan håndterer man den svarte angsten når verdenskatastrofen dundrer inn over hustakene? Er det fortellingen om Davids kamp mot Goliat som gir det nødvendige motet til å kjempe for alt som vi har kjært?

 

Pappa fortalte flere episoder fra de første dagene etter 9. april, blant annet om mannen som om bord i snekka nede i båthavna skjøt etter de de tyske flyene med haglegevær.

Bestefar og bestemor bodde midt i sentrum av Fredrikstad, og sammen med hundrevis av andre byboere dro de ut av sentrum av frykt for tyske bombefly. Sammen med datter og svigersønn (mine foreldre) dro de til tante Marie og onkel Marius på Sanengen gård på Solli. Det sto vel ikke til å nekte at de foretok enkelte underlige prioriteringer i den tilstand som rådet. De måtte selvsagt belage seg på å være borte så lenge som nødvendig, og de visste jo ikke hva det ville innebære. Derfor var det naturlig at de tok med seg tilstrekkelig med klær, mat og en del utstyr. For selv om de tok sikte på å bo i bryggerhuset på Sanengen, ville de selvsagt ikke ligge sine slektninger til byrde. De må vel også ha tenkt på alle verdier som de måtte forlate, derfor var de vel ganske nedlesset av pargas da de entret bussen til Solli. Og da den velvillige bussjåføren oppdaget at den flyktende familien på fire voksne mennesker, av alle ting hadde tatt med seg sin nye støvsuger, kunne han vel ikke la være å kommentere det med et hjertesukk: ”Det er nå merkelig au, å dritt følk ska’ ha med sæ når’øm ska’ re’se bort noen da’er!”

De første krigsopplevelsene i bryggerhuset på Sanengen forløp heller ikke uten komiske glimt. Om kvelden samlet de seg på kjøkkenet, tante Marie, onkel Marius, deres voksne døtre Dagmar og Marit, bestefar, bestemor , mamma og pappa. Best som de satt der, for å bruke eventyrsjargongen, gikk flyalarmen, og de hørte lyden av fly som nærmet seg. Vi skal huske på at dette var i aller første fase av krigen i Norge, og står derfor ikke til å undres at flyalarmen og flyduren som truende nærmet seg, var som tennsatsen i den angsten som gradvis hadde bygd seg opp mens de hadde sitte der og latt som ingen ting. Det var som om flyene strøk rett over hustaket da de som på et gitt signal kastet seg ned på gulvet. Og plassen var ikke større en at de bokstavelig talt havnet på hverandre i en klynge.

Bestefar var den som kom til seg selv. Han tittet villrådig omkring seg og sa: ”Hvor er han Marius hen’æ?”  Ingen svarte, men plutselig pep det under bestefar. Han lå oppå onkel Marius. Det gjorde godt med en befriende latter, men faren var enda ikke over. Plutselig hørtes det et kraftig smell så hele bryggerhuset ristet. Pappa sa: ”Der gikk Sollibrua!”

Etter et periode av øredøvende stillhet reiste mannfolkene seg og kikket forsiktig ut av døra, men de fant etter noen famlende sekunder ut at det nok ikke var Sollibrua som var bombet, det var bokhylla i naborommet som hadde ramlet som følge av panikken i bryggerhuskjøkkenet ved siden av.     

Tordenvær og kjolesøm