Search Login

"FJELDHØI" RIVES

Jeg hadde visst lenge at det kom til å skje. Vi hadde solgt den gamle familiehytta på Saltnes på vårparten i 2000, og det var klart at den nye eieren ikke fant det hensiktsmessig å beholde hytta som den var. Og det var heller ikke regningssvarende å restaurere og fornye. Den hadde tjent sin tid, og nå måtte den rives. Jeg hadde skjøvet tankene til side i det lengste.

Vi eide og bodde på den hytta som var nærmeste nabo til familiebølet, og når den nye eieren var borte, hadde jeg i smug vandret rundt og betraktet familiehytta for liksom å suge alle detaljene inn i bevisstheten. Vi ble jevnlig orientert om tidsplanen, og da tiden nærmet seg, dro vi av gårde på sensommerens feriereise.

Fire dager senere var vi tilbake, og nå gikk jeg i ruinene av det som en gang hadde vært selve paradiset for en storfamilie. 

Første delen av jobben var tydeligvis gjort, eieren var ikke å se, og jeg var alene med alle tankene mine. Jeg følte meg nesten som en tyv, en inntrenger. Sola stekte, og over alt virvlet det opp støv fra gammelt, morkent treverk. Mesteparten var allerede fraktet bort, og jeg gikk og sparket borti materialrester etter en ganske hårdhendt og effektiv riving.

Så liten grunnmuren var! Det var nesten uvirkelig at hytta ikke hadde vært større. Jeg balanserte på grunnmuren og skrittet opp de rommene som ikke lenger var der, og gradvis gikk det opp for meg at jeg var en fremmed. Selv om jeg gjenkjente rester og biter av inventar og bygningsdeler, rørte det meg ikke lenger. Jeg forlot rivningstomta og gikk inn og satte meg på verandaen til vår egen hytte, mens jeg grunnet på hva jeg hadde mistet, og hva vi alle hadde mistet, vi som gjennom flere mannsaldre hadde delt sommerfellesskap i det lille huset som nå ikke lenger står der.

Harald Feiær'n

Harald Feiærn var en vaskeekte original som ofte kunne sees i bygatene i Fredrikstad fra slutten av femtitallet til ut på sekstitallet en gang. Hva hans borgelige navn var, var det knapt noen som visste. Skjeggete, stillferdig og tannløs ruslet han rundt i gatene og bommet penger av alle han traff på. Vi regnet vel alle med at det aller meste gikk til dages alkoholrasjon, men Harald visste å presentere sine behov slik det sømmer seg. Han ba gjerne om en slant "te en tællærk me' ærtetuppe" eller "trædve øre te bu'tten te 'Telbakk". Vi visste jo at Harald kom til å kjøpe øl for slantene, og Harald visste at vi visste. Og til overmål visste vi at han visste at vi visste, men det var nettopp her vi kunne møtes, Harald og vi andre. Vi kunne unne oss litt kulør i hverdagen så å si. Tredve øre var jo en billig penge for en tur inn i Haralds verden. Og reglene var skrevet i revyvisa til Arve Opsahl: "Og så juger jeg litt for deg, og så juger du litt for meg, ei lita skrøne gir livet kulør Og jeg slår ei plate for deg og du slår ei plate for meg, mens nordlyset blunker i sør"


Oslos velkjente byoriginal, Lusefranz, kunne ytre sett minne om Harald Feiær'n. Men Harald fikk aldri det samme ettermælet som Luse-Franz fikk, blant annet i form av en vakker vise av Lillebjørn Nilsen, hovedstadens visedikter i særklasse. 

Jo, Harald var en godslig mann, og mange likte å slå av en prat med ham. "Spiser du bare suppe, da, Harald?" spurte jeg en dag. "Neida," sa Harald, "det hender rett 'tom det er at jæ får no rund'tykker inn'os bakær'n". Jeg spurte om det ikke var vanskelig å spise tørt brød og rundstykker når han ikke hadde tenner. "Nei, jæ tygger med gommæne, døm er 'tå ha'le 'ton 'ten."
En dag banket han på hos en dame som het Valborg. Dialogen skal ha foregått slik: - Du har'nte e brødtjive te mæ vel, Valborg, jæ ær tå tulten? - Jo, men jeg har bare ost, Harald! – Nei, da får'e heller væra Valborg, sa Harald.

Harald Feiær'n var på den tiden han ruslet rundt i Fredrikstad en av de få menn i byen som hadde skjegg. Ansiktspryden var rødt/grått-spettete og uflidd, og dette gjorde ham til en ekte original. Det var mange andre navn på slike "løse" eksistenser, som boms, uteliggere, fullekællær eller løsgjengere. Kanskje presenterte vi oss selv gjennom de etikettene vi festet til våre byoriginaler.
Christian B Apenes skrev i 1970 en liten, munter, selvbiografisk bok som han kalte "Mellom to skjeggaldere". Tittelen signaliserer noe om hva som var borgerlig mote i den tiden hans livsløp spenner over. Skjegg var i perioden mellom 1920 og 1970 nesten utelukkende en type ansiktspryd som en kunne se på gamle menn og nettopp byoriginaler som Harald Feiær'n. Jeg husker at sorenskriverens sønn, Georg Apenes prydet seg med et anakronistisk helskjegg våren 1959 som et slags signal om anneledeshet i sin funskjonsstid som formann for de røde russehorder. Jeg vet ikke om det var et slags veddemål som lå til grunn for dette originale påfunn, men jeg husker at Georg Apenes lot seg intervjue da han lot skjegget falle. Han fortalte da at han nå syntes det burde være slutt på den tiden da han hadde fremstått som en narr for hele byen. Dette sa noe om normalitetsforståelsen så sent som rundt 1960. Men allerede et lite tiår senere gikk Norge inn i en ny skjeggalder.

Men på sekstitallet var Harald Feiær'n så å si enerådende som skjeggmann i bygatene i Fredrikstad. Kanskje trivdes han med sin annerledeshet. Og på flere måter likte han nok den oppmerksomheten han fikk. Av og til viste han frem noen gamle sjømannstatoveringer mens han liksom strengt fortrolig fortalte om tatoveringer på andre, mer hemmelige steder på kroppen. "Der 'tår det KFD", sa han. "KFD, hva betyr det da?" måtte vi spørre. "Kun for damer," hvisket den gamle sjarmøren.
Harald kunne gå temmelig tynnkledd rundt i gatene om vinteren, og da han fikk spørsmålet om det ikke var kaldt å være uteligger når gradestokken krøp under null om dagen, og kanskje enda lavere om nettene. "Nei, jæ har'e tå værnt å gøtt 'tå. Jæ bor på teglværke' på 'Torgenfri om nattæ, og dær er 'e tå værnt at du kan 'teke pannekaker på veggæne".

En dag jeg sto og pratet med Harald fortalte han plutselig at nå ville gjøre alvor av planene om å barbere seg. Og slik uttrykte han det: "Jæ tka 'ti dæ det at nå 'tkæ 'tkjegget a' te hæljæ om jæ 'tå 'ka 'tikke hue' i tre'tkemaskin".

Jeg husker ikke hvor mange år Harald Feiær'n ruslet rundt i bygatene, men det var med Harald som det ofte er med de fenomener som vi tar for gitt. Plutselig går det opp for oss at det er noe som ikke er der lenger. En dag slo det meg at det var lenge siden jeg hadde sett den loslitte figuren. Jeg forhørte meg blant venner og kjente, og da var det noen som kunne fortelle at Harald Feiær'n var blitt fanget (opp) av vårt velferdssystem og det var blitt innvilget plass til ham på et pleiehjem utenfor byen et sted.
Turid Nesteng, som på den tiden arbeidet som journalist i Demokraten fortalte meg at hun hadde sett ham i byen en dag, men det var liksom en annen Harald. Han var blitt så liten og forkommen, og selv om han var ren, glattbarbert og velstelt, hadde han på sett og vis mistet noe av sin verdighet. Han var bare blitt en liten, ubetydelig og usynlig gammel mann.
Kort tid senere fikk jeg høre at Harald var død, og jeg husker at det plutselig gikk opp for meg at til tross for våre utmerkede velferdssystemer står vi i fare for å miste noe av den romsligheten som Harald Feiær'n og andre byoriginaler hjalp oss til å åpne for i møtet med annerledesheten rundt omkring i våre gater og åpne byrom.
Da Harald forsvant, ble vi stående igjen som et litt fattigere samfunn.

 

ARVEGODS FRA YORK

Norrønt arvegods

i York/Yorkshire

/Yorkshire Dales

Bairn   = barn (child)

Beck    =  bekk (stream)

Birkdale Beck = Bjerkedalsbekken

Brak    = brakk (broke)

Cleg     = klegg (horse fly)

Dale    = dal (valley)

Fell      = fjell (mountain)

Force   = foss (waterfall)

Hag-worm      = hoggorm) (snake)

Hail     = hull (hole)

Keld    = kjelde

Lop      = loppe (flea)

Micklegate (Storgata i York)

Moos   = mus (mouse)

Mowdiwarp   = muldvarp

Muck’oil          = møkkahøl (dirty house)

Nieve  = neve (fist)

Pissimower    = pissemaur (ant)

Reek    = røk (smoke)

Sark    = serk, skjørt (skirt)

Scar     = skar (gap, crust)

Slape   = sleip

Stee     = sti (path)

Stee     = stige (ladder)

Swale  = sval (cool)

Tarn    = tjern            (lake)

Wark   = verk (ache)

Wick    = vik

Noen setninger

The right smack in’s gop      =den rette smaken i gapet (om øl)

As brant as a hoose sahde   = så bratt som en husside/vegg

I can’t thoil it = jeg kan ikke tåle det, jeg har ikke råd til det

As slape as an eel      = så sleip som en ål

Kilde: Arne Henning Ruud

Ord og uttrykk

Ha svin på skogen
Uttrykket stammer fra den tiden da bøndene eide jord sammen og sendte svinene til skogs for å beite. I overført betydning sa man dette om noen som var velhavende. I Danmark heter det: En dåre har ikke alle sine svin hjemme

Svinehell 
Også dette har tilknytning til Danmark; "Svinelukken sidder i svineposen, ligesom man giver dem til." Den egentlige betydningen av ordet har sin bakgrunn i svineoppdrett; med rett stell og fôr, har man stor mulighet for å lykkes. Før i tiden kunne nemlig griser lett stryke med, og det var en økonomisk risiko å drive med denne driftsformen.
I dag har uttrykket noen flere varianter. Dersom en person har hatt lykken med seg eller har oppnådd noe positivt, sier man ofte at han/hun har vært svinheldig, og man kan få tilrop som Ditt svin!, (ikke negativ betydning). Et lignende uttrykk med samme betydning er "griseflaks". Dersom man bare så vidt har unnsluppet noe, f.eks. å bli tatt for skulk, er det i Trøndelag vanlig å si: "Æ hadd grisflaks!"

To bikkjer om et bein
Dette gamle ordtaket finnes i flere variasjoner: To hunder forliges ej om et ben, eller to friere om en brud. Det samme finner man igjen i et engelsk manuskript fra ca. 1417, der det står: "To katter om en mus, to kvinner i et hus, to bikkjer om et ben, kommer aldri overens." Ordtaket finnes altså i flere kulturer. Selv om formuleringene er litt forskjellige er betydningen den samme: to like personligheter må kjempe om en udelelig ting, da ingen vil være den som trekker seg.

Ingen vet hvor haren hopper
Fortsettelsen er mindre kjent, men forklarer hva dette ordtaket betyr. Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen, han satte snaren i ovnsdøra. Et annet ordtak kan vel også gi en bra forklaring: Man skal aldri si aldri.

Stå på god fot med
Den tyske vendingen lyder: stå på spent fot med. Forklaringen ligger i at man brukte å spenne parhestenes forben sammen slik at de ikke løp løpsk, da vanlig transport var med hest. For å kjøre tospann (eller flerspann) måtte hestene bevege seg likt; i samme tempo, og det er her man finner den overførte betydningen; å være enige og likeverdige.

For mye av det gode
Dette er et uttrykk brukt av Shakespeare i As You Like It og Cervantes i Don Quijote. Det norske ordspråket lyder: "Man kan også få for mye av det gode, sa bonden, han fikk møkklasset over hodet." 


Folkediktningen har vært en viktig kilde for ordtakenes opprinnelse. Muntlig fortellertradisjon har gjort at disse ble spredd over store områder. Ved høytider hadde folk mer fri enn ellers, og ofte samlet de seg da for å fortelle historier og synge folkeviser. Fortellerkunsten var satt stor pris på, og tilhørerne lyttet oppmerksomt. Her er noen eksempel på ord og uttrykk som stammer fra eventyr, sagn og fabler

Den nakne sannhet 
Opprinnelsen til dette svært mye brukte uttrykket er Horats' fabel om sannheten og falskheten som badet sammen. Falskheten stjal så sannhetens klær, hvorpå sannheten nektet å bære falskhetens klær, og gikk så naken hjem.

Pynte seg med lånte fjær 
Æsop, som er opphavsmann til en hel gresk fabelsamling, har skapt mange gode formuleringer. Dette stammer fra hans fabel om en kråke som, sprekkeferdig av stolthet over sin egen betydning, pyntet seg med påfuglfjær, for deretter å blande seg med påfuglene. Sørgelig nok for kråken ble den raskt avslørt.

Danse etter noens pipe 
Dette uttrykket stammer også fra Æsops fabler. Denne gangen handlet det om en fisker som prøvde å lokke til seg fisk ved hjelp av fløytespill. Etterhvert fant han likevel ut at det var en lite effektiv måte, og fikk fanget fisken på annet vis. Da fiskene senere sprellet på strandkanten, hånet han dem for at de danset etter hans fløyte.

Bjørnetjeneste 
De fleste kjenner vel betydningen av dette ordet; en tjeneste med god hensikt, men med motsatt resultat. Opprinnelsen ligger i La Fontaines fabel om bjørnen som i den hensikt å ville jage bort en flue fra sin herres nese, uheldigvis kom til å drepe mannen.

Når verden går meg imot 
"Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre, når dertil gives nogen leilighet, har jeg stedse funnet meg vel ved å anvende friluftsvandringer som demper for min smule bekymring og uro." Dette skrev Petter Christen Asbjørnsen i fortellingen Kvernsagn fra 1843, og siden har det blitt en vanlig uttrykksmåte.

Syvmilsstøvler 
Et tysk folkeeventyr forteller om Tommeliten som tar på seg syvmilsstøvler. Antakelig har det en tilknytning til gresk mytologi, der Hermes brukte vingede såler når han måtte forflytte seg raskt fra et sted til et annet.

I nær tilknytning til eventyrenes og fablenes fantasiverden, ligger menneskenes tro og overtro. Som allerede nevnt har mange ordspråk sin opprinnelse i Bibelen. Tro på vetter og troll, guder og djevler og gode og onde makter har i mange samfunn vært den en verdig motstander. Tidlige oppfatninger har også skapt en del uttrykk som i dag er mye brukt, men som i dens opprinnelige betydning nå er helt meningsløs...

Verdens ende 
For mange generasjoner siden kranglet menneskene om hvordan jorda virkelig var. Rund eller flat? Den tidligste oppfatning var at den var flat, og sjøfolk måtte være på vakt for å seile til enden, dermed falle ut i det store ukjente. Derav kommer uttrykket. I dag er det også brukt med betydningen: Verdens undergang.

Tale fritt fra leveren 
Dette er nok et uttrykk som har sin opprinnelse i tidlige spekulasjoner om hvordan ting egentlig var. Her trodde man da altså at følelsene hadde sitt utspring i leveren, og en persons utsagn var et resultat av hans/hennes følelser. Betydningen i dag er at man er tvers igjennom ærlig; at en sier ting akkurat som en mener det, og er frittalende.

På gravens rand 
Opprinnelsen til dette uttrykket er mest sannsynlig fra gresk mytologi; ferjemannen Kharon satte de døde over elven Akheron til dødsriket i sin utette båt. Da dette var den vanlige oppfatningen het det at man stod med ett ben på Kharons båt. Senere ble det forandret til å stå med ett ben i graven. Etterhvert som gravskikken forandret seg, og gravene ble dypere, ble det praktisk umulig å stå med ett ben i graven. Uttrykket ble da nok en gang forandret til å stå på gravens rand.

Apropos skikker... Gamle skikker og tradisjoner som for lengst er gått i glemmeboken av folk flest, lever likevel videre i ordtak som har sin opprinnelse i dem. Eksempler er: å danse på roser, alt klappet og klart, legge hånden på hjertet, lage ris til egen bak m.fl. De fleste nordmenn kjenner disse ordspråkene, men fåtallet vet at de stammer fra eldgamle tider, da tradisjonene enda var i hevd.

Være ute av dansen 
"Så var han ute av dansen," sier man når en f.eks. har tapt i et spill, og må stå utenfor mens resten spiller videre. Opprinnelsen ligger i en gammel turdans som var så rask at sistemann i kjeden ofte ble kastet ut av rekken.

Klappet og klart 
Her er det en gammel bryllupsskikk som antakeligvis er opphavet. Når et ekteskap ble avtalt, dunket man partene i ryggen, slik at det ikke skulle gå i glemmeboken. Etterhvert forsvant skikken, men uttrykket levde videre i formen: å bli klappet sammen, som senere har utviklet seg til klappet og klart.

Hånden på hjerte 
Ofte kan man høre foreldre spørre barna sine: "Kan du virkelig med hånden på hjertet si at du ikke..." Å legge hånden på hjertet er et symbol på oppriktighet og ærlighet. I middelalderen la særlig geistlige og kvinner høyre hånd over hjertet ved edsavleggelse. Enda tidligere, i nordisk oldtid, var denne handlingen et budskap om at en hadde fredelige hensikter. (Symbolikken var at man ikke brukte hånden til å føre våpen.)

Sette på fri fot 
I tidligere tider kunne fanger bli lenket fast i full offentlighet. Folk kunne da gjerne spytte på dem, rope skjellsord og noen steder kunne de til og med kaste gjenstander, som f.eks. gamle frukter og grønnsaker, småstein o.l., på dem. Gapestokken er kjent blant de fleste, men fanger kunne også bli plasser med føtter festet i en tømmerbjelke. (To hull i en stor tung bjelke der føttene ble plassert slik at de stakk ut på den ene siden.) Når så fangen ble løslatt , sa man at han ble satt på fri fot. Uttrykket er vanlig også i dag, da man f.eks. kan si "Gjerningsmannen er fortsatt på fri fot, " om en kriminell som ikke er tatt av politiet.

Dans på roser 
Den overførte betydningen er å ha gode dager. Opprinnelsen er å finne i det gamle Romerriket, der det var vanlig at områdene der romerske rikmenn ferdes, var strødd med roseblader.

Gi noen en kald skulder 
Dersom en gir noen en kald skulder, betyr det at en avviser noen; fraskriver seg kontakt med vedkommende. Muligens ligger opprinnelsen i en gammel fransk skikk fra middelalderen: Ved selskap og andre sammenkomster fikk velkomne gjester varm stek, mens de som ikke var bedt eller som ikke oppførte seg anstendig nok, fikk en kald fåreskulder.

"Menneskets historie er ikke stort annet enn beretninger om feilslåtte planer og skuffede forhåpninger," ble uttrykt av Samuel Johnson. Selv om mye av historien faktisk kan handle om det, så finnes det alltid unntak. Gode formuleringer som er blitt sagt på rett sted til rett tid, har gått inn i historien. Mange av dem er inngrodd i språket, og er ofte å høre i den daglige tale.

I grevens tid 
Dette uttrykket har sin opprinnelse fra Danmark på 1500-tallet. Under grevefeiden ble grev Kristoffer av Oldenburg og to andre grever slått i Fyn. Det danske ordspråket lyder: "den kom tidsnok som kom i grevens feide." Betydningen der er å komme på et uheldig tidspunkt. I Norge, Sverige og Finland derimot betyr det å komme i en lykkelig stund. I Norge og Sverige har betydningen forandret seg litt i de senere år, og står nå for å komme i siste øyeblikk.

Tale Roma midt imot 
Dette ordspråket er hentet fra kong Sverre Sigurdssons tid (1150-1202). På grunn av at han førte en nasjonalkirkelig politikk var han stadig i konflikt med erkebiskop Eirik som til slutt flyktet fra landet. Med pavens støtte lyste han kong Sverre i bann, hvorpå Sverre svarte med skriftet: En tale imot biskopene i 1199. Dette kommer til uttrykk i Norges nasjonalsang, der det i 2. Vers står: "Fra dets höje Sverre talte / Roma midt imot."

Skomaker, bli ved din lest 
Dette er en kjent oppfordring, som hentyder på at en ikke skal legge seg opp i saker en ikke har noe med. 400 f.Kr. brukte den berømte hoffmaleren Apelles fra Kolofon å stille ut bildene sine, og deretter plassere seg slik at han usett kunne høre folks kommentarer til dem. En dag ble en liten detalj på en sko kritisert av en skomaker, og Apelles forandret på den. Men da skomakeren også kritiserte måten benet var malt på, sa Apelles: "Ikke bør en skomaker dømme om mer enn skoen." Fra dette har uttrykket forandret seg til dagens talemåte.

Blått blod 
Å ha blått blod i årene vil si at man er av adelig herkomst. Denne gamle betegnelsen kommer fra den vestgotiske adel, Kastiljanerne, i Spania. De var lysere i huden enn resten av befolkningen, og årene var derfor mer tydelig gjennom huden og virket blåere.

Slaget er tapt, men det er tid til å vinne et nytt 
Denne bemerkningen ble sagt av general Desaix de Veygoux da han kom Napoleon 1. til unnsetning under slaget ved Marengo. Generalen falt selv i kampen, men det var likevel hans fortjeneste at Frankrike seiret. I overført betydning er dette en oppfordring til alltid å se framover mot nye mål, å ikke gi seg over når det går en imot.

Kilde: Jan Reidem, Brandbu

Akka bakka

To sangleker og regler fra Rakkestad  (1840-tallet)

Kilde :Elen Andreasdatter Glørudholtet 1835-1933

AKKA BAKKA BEIDA

MOR’I ER SÅ LEI DA

FAR’IN ER I ENGELAND

OG AKKA BAKKA BEIDA 

 

Å HVA GJØR DU?

JEG GJETER SVIN

Å HENNE DA

I ERTEÅKER’N DIN

Å LENGE SKA DØM VÆRA DER

TE DØM BLIR SÅ FETE SOM SMØR OG FLESK

Å JÆ SKA TA DØM FØR, JÆ

Elleregle fra Guldbergsiden, Fredrikstad (1910-20)

                                   Kilde: Ivar Thoresen 1905-85

AKKA BAKKA

BONKA RAKKA

EKLA

MEKLA

SJONG

DONG

FILIFONG

ISSSA BISSA

TOPP

Sangleker og elleregler fra Trara, Fredrikstad (1950-tallet)

                                   Kilde: Kari Veine f.1941

DET GIKK TO GRISER I BERGET DET BLÅ

DE TENKTE JO SÅNN PÅ

PÅ HVEM DE SKULLE FÅ

Å VIL DU VÆRE KJÆRESTEN MIN,

SÅ BEDER JEG DEG UT I DANSERINGEN MIN

HEI BOMFADDERALLA BOMFADDERALLA BOMFADDERALLA  LA

HEI BOMFADDERALL LA

HEI BOMFADDERALL LA

Å VIL DU VÆRE KJÆRESTEN MIN,

SÅ BEDER JEG DEG UT I DANSERINGEN MIN

 

ELLINGA VELLINGA VAT’LANDSGUTEN

SLO TE KJÆRRINGA MIDT PÅ TRUTEN

DET SKA DU HA DITT STYGGE TROLL

BARE F’RU IKKE KUNNE TELLE TE TOLV

E., TO, TRE, FIRE, FEM, SEKS, SYV, ÅTTE, NI, TI, ELLEVE, TOLV

 

OLE DOLE DOFF

KINKLIANE KOFF

KOFLIANE BIRKEBANE

OLE DOLE DOFF

 

SE MODER, SE MODER,, SE MODER FALLERA

HURRA, HURRA,

OG SE HVOR HUN KOMMER IFRA

SJING SJALLERA

SE FADER, SE FADER…..

SE BRODER…..

ETC

TIL SLUTT:

SE SLEKTA, SE SLEKTA…..

 

KARU, KARU, KARUKARUSELLEN

SOM SKA’ GÅ TE KVELDEN

SOM SKA’ GÅ TE KVELDEN

TI FOR DE VOKSNE OG FEM FOR DE SMÅ

SKYND DEG LILLE … OG HENG DEG PÅ

(OM IGJEN, OM IGJEN)

Telleregle for sure barn, Fredrikstad 1970-tallet

                                               Kilde: Gjertrud Engelsviken f. 1944

ELLEVE

TROLL

GRETTEN

FURTEN

FEMTEN

 

Fra internet  (ukjent)

Vet du hva som hendte meg i går
Tre små lopper danset tango i mitt hår
Og den ene det var ....
Og den andre det var ...
Og den tredje det var .... 
Som du ser
     :/:Jippi ai ai, Jippi Jippi ai:/: 
     Jippi ai ai, Jippi Jippi ai ai, Jippi 
     Jippi ai ai, Jippi Jippi ai