Search Login

Drømmen om en hytte

Da bestefar bygde hytta på Saltnes i 1932, hadde han en visjon. Som alltid var hans blikk rettet mot de menneskene han hadde rundt seg, familie og venner. Bestemors og bestefars hjem i Brochs gate var åpent for alle, og alltid var det mat på bordet. Og da han bygde hytte, tenkte han først og fremst på at det skulle være et sted som kunne være et sommersted for alle som han og bestemor hadde i sin krets. Det ville i praksis si, venner og venners venner, barn og barns venner, søsken, svigerinner og svogere med familie.

Da jeg ble født i 1944, hadde dette allerede funnet sin form, til tross for krig og dyrtid.

Historien

 

Da jeg så "Historien" av Edvard Munch første gang i Universitetets Aula, så jeg for meg bestefar som fortelleren. Derfor har jeg også kalt bildet av meg selv sittende på bestefars fang for "Historien". 

Jeg tenker derfor at jeg var født inn i virkeliggjøringen av bestemor og bestefars drøm. Somrene på hytta var alles paradis, og bestemor og bestefar levde etter en formel på fire ord: ”I flere, i bedre”. Det betyr ”Jo flere, dess bedre”.  Om bestefar hadde tanker om at han var med å forme også sine barnebarns  familiekultur i de nesten 70 år som hytta på Saltnes var i familiens eie, vet jeg ikke.

I Brochs gate og på hytta

 

Det er liten tvil om at bestemor og bestefar har vært rollemodeller for alle os  barnebarna, på forskjellig vis. Jeg håper at vi klarer å bringe noe av deres gjestfrihet og omsorg til våre kommende slekter.

Men etter henimot 70 år var etterkommerne og deres familier kommet opp i et antall på nesten femti.

Fellesskap for alle

 

Her er vår Supertante Ester sammen med en del av bestefars og bestemors oldebarn. Sven, Synnøve, Reidun, Britt og Ingunn var ikke tilstede på Saltnes da bildet ble tatt. Bildet til høyre gir noe av stemningen som det alltid var på veranden på hytta.

Da kunne ikke engang hjerterommet muliggjøre alles fellesskap i denne kjære, 50 kvm store hytta.

Vi måtte selge, og et par år senere ble vi nødt til å selge også den røde hytta ved siden av. Den var i stor grad en organisk del av vår felles kultur. De tidligere generasjonenes erklæringer om at hyttene i all fremtid måtte høre sammen, viste seg å fylles med en sannhet som vi nærmest var uforberedt på.

Etter at vi i et års tid hadde lett etter en løsning med en ny hytte, valgte vi å kjøpe huset på Vikane, et hus som var så lite at det passet for Gunhild-Marie og meg. Samtidig var eiendommen så stor at den kunne romme hele vår familie. Ikke minst var det lille annekset en kjær, ekstra mulighet for det utvidede familielivet. 

Kort tid etter at vi hadde overtatt eiendommen, begynte jeg å undersøke historien til dette annekset, som tydeligvis var en del eldre enn hovedhuset. Kjentfolk kunne fortelle at den lille hytta var bygd i 1920/21, temmelig nøyaktig tidfestet fordi det hadde vært arbeidsbrakke ved byggingen av Vikane skole. Hytta var en rekke år et utleieobjekt for ferierende Fredrikstad-familier.

Den magiske ringen er sluttet

Da vi koblet eiendommens historie sammen  med familiehistorien, begynte det hele å få et magisk preg. Det viste seg nemlig at den lille hytta på eiendommen vår var det stedet der bestefars drømmer ble til.

Han, bestemor og de tre døtrene hadde leid og feriert her noen somre før de bygde hytta på Saltnes.

I denne 17 kvm store hytta ferierte bestefar og bestemor sammen med sine tre døtre før de bygde hytta på Saltnes.

At hytta nå er i familien er magisk, ringen er sluttet, og nye, gode minner skapes hver sommer og ikke minst hver 12. juli.

Selv om dette var fullstendig ukjent for oss da vi overtok eiendommen på Vikane, ble det som en slags mulighet for fortsatt fellesskap, og derfor føler jeg meg privilegert som hver 12. juli kan ønske velkommen til familie og venner, slik denne datoen har vært feiret i over hundre år tilbake til tante Ester ble født 12. juli 1908.

Jeg låner derfor bestemors og bestefars ord: I FLERE, I BEDRE.