Search Login

Havtåke

Håkon Nesteng var hjemmefisker, og hans datter, Turid fortalte at han ofte dro ut tidlig om morgenen for å trekke garn. Det kunne av og til være temmelig grov sjø, mens det andre ganger var blank stille. De forskjellige fiskeplassene fant han ved å benytte seg av kjente mèd, det vil si kryssende siktemerker på land. En morgen falt tåka på mens han holdt på å trekke garnlenka. Det er jo ofte slik at når dette arbeidet pågår, går snekka litt rundt uten styring, og denne gangen var tåka så tett at Håkon ikke ante hvilken retning han skulle gå med snekka etter at fangsten var tatt ombord. De aktuelle médene var fullstendig skjult av tåka. Han satte motoren i sakte gange og gikk rolig i en retning som han bare måtte velge på måfå. Det var blank stille og egentlig ikke spesielt farlig, men likevel visste han at han kunne havne langt uti Oslofjorden om han tok feil. Og selv om han var kjent i farvannet, kunne han ikke være sikker på å unngå skjær og båer. Men farta var liten og han ble nærmest sittende og døse ved rorkulten. 
 
Turid sa at faren hadde understreket at det som hendte ikke hadde sammenheng med fantasi eller drøm, men slik gikk det likevel til: Han satt som sagt og døset lett mens han tenkte at om han bommet, kunne det ta lang tid før han var hjemme. Plutselig mens han sitter slik, ser han en skikkelse til i båten, en mann med sid frakk. Skikkelsen sto oppe på ripa på snekka og tok til å gå fremover. Like før han er fremme i baugen stopper han og rekker ut armen og liksom peker og tar ut en retning. Håkon vrir på rorkulten og følger skikkelsens anvisning. I en full time tøffer snekka mot land - eller til havs. Han tenker nå aktivt på hva som vil skje hvis han har stevnet feil. Skikkelsen er borte, og han må bare holde kursen så godt han kan, og han tar også kjølvannet i bruk for å holde stabil retning. Og så skjer det som nesten er utrolig. Snekka glir langsomt like mot brygga på Nesteng. Overtroisk? - Ja, - kanskje er det mer der ute!