Search Login

En professor til forundring

Om Finn Erik Vinje

Jeg forundres over mennesker som Finn-Erik Vinje, ikke fordi han for 15 år siden, angivelig etter press, uttalte at østfolddialekten etter hans mening var Norges styggeste. Vinje må jo selvsagt ha rett til å uttrykke sin mening.

Det jeg til stadighet forundres over, er at han i den situasjonen lot seg presse til å si sin mening i egenskap av språkprofessor , for jeg går jo ut fra at hans mening ikke er lekket ut fra en privat sammenheng. Professor Finn-Erik Vinje har jo en imponerende skarp hjerne - og en ufordragelig skarp tunge (min mening). Derfor står det for meg som en gåte at han den gang for femten år siden ikke avskar videre press med å påpeke at hans personlige smak hadde, og har, lite med hans akademiske kompetanse å gjøre. Tenk at professor Vinje lot seg presse på et så irrelevant grunnlag!

Videre er det egnet til forundring at han så sent som tidligere i år spisser sin synsing ytterligere ved å uttale: Fredrikstad-dialekta er Norges styggeste, dette ifølge Dagbladet 1. mars 2013. Denne gangen uttaler han seg ikke om østfolddialekten, men detaljerer sin synsing til Fredrikstad-dialekt. Mon tro om Vinje ble presset denne gangen også, eller kanskje han fortsatt skyver sin alderstegne unnskyldning foran seg. Jeg har personlig hørt professoren, nå emeritus, uttale i et foredrag at han sannsynligvis ville hatt en helt annen mening om Fredrikstad-dialekten dersom hans første møte hadde vært en nydelig kjæreste. O, hvilket morsomt poeng! Det er bare synd at det nok river grunnen unna professortyngden i hans poengteringer hver gang han som språkmann fortsatt blir presset til å si sin mening.

En siste undring jeg vil gi uttrykk for er at Finn-Erik Vinje synes å nære en vedvarende avsky for byen Fredrikstad. Overfor dem som mener at jeg overtolker professorens dialektsynsinger anbefales å lese Finn-Erik Vinjes blogginnlegg ”Heia, Bærum maallag”, offentliggjort  10. oktober 2013. I nedenstående utdrag har jeg tillatt meg å utheve det som har vekket min forundring.

 

Olav T. Beito (1901-89) fra Øystre Slidre,  en av mine universitetslærere, var professor i nordisk språkvitenskap, spesielt nynorsk, ved Universitetet i Oslo i tidsrommet 1959-71. Før det hadde han (1936-57) vært ansatt som lektor i Fredrikstad og Foss gymnas i Oslo. Han ble utnevnt til dosent ved Universitetet i Oslo 1957. I parentes bemerket hadde en annen valdris, den kjente språkpolitiker Arne Bergsgård, den vanskjebne å gå på gymnaset i Fredrikstad; det gav ham liten glede, for byen var «åndlaus, prosaisk, materialistisk og unorsk», sa han. Parentes slutt.

En videre lesning av hele innlegget røper etter min mening ikke noen saklig grunn til den innskrevne parantesen. Lesere kan selv dømme:Heia, Bærum maallag!

Noen vil kanskje stille spørsmål om årsaken til Finn-Erik Vinjes vedvarende utfall (under press) mot Fredrikstad-dialekten kan være at han står under kommando av en vedvarende antipati. 

Så ille er det kanskje ikke, men jeg vil til slutt, uten på noen måte å ha blitt presset til det, si at jeg vanskelig kan imøtegå mennesker som måtte si at professor Finn-Erik Vinje er Norges mest usympatiske akademiker. Det måtte i så fall være at jeg vil anbefale dem å presisere at det er deres mening.

Selv vil jeg begrense meg til å si at jeg forundres over mennesker som Finn-Erik Vinje.

Hva er dette?

Dette er fotografert av Trude Bostad natten mellom 3. og 4. august 2013. Bildet er tatt fra hennes altan i et boligfelt på Lyngseidet. Forklaring på lysfenomenet mottas gjerne!. (Bildet er hentet fra Facebook)f

Dette er et godt eksempel på at mange uforklarlige fenomen har en naturlig forklaring, og etter å ha sett at bildet fikk betydelig oppmerksomhet på Facebook, rykket Trude ut og ga en forklaring på hva dette lysfenomenet dreide seg om.

Trude Bostad: Eg er her enno, ikkje blei eg bortført og ei heller har eg hatt anna kontakt med den andre sida det siste døgnet! Trudde aldri at biletet skulle få så mange til å undre seg over fenomenet! Men det blei så spesielt at eg berre måtte dele det for å sjå om nokon verkeleg kunne gjette kva eg fotograferte Det er teke med blits på ganske nært hald, og ein av dykk har det rette svaret....nei, det er ikkje du Liv Hilde! "Fenomenet" Er ca 1 1/2 cm i diameter på det tjukkaste og ganske stort i sitt slag!

Lang nese til alle (oss) som ble lurt trill rundt!

Havtåke

Håkon Nesteng var hjemmefisker, og hans datter, Turid fortalte at han ofte dro ut tidlig om morgenen for å trekke garn. Det kunne av og til være temmelig grov sjø, mens det andre ganger var blank stille. De forskjellige fiskeplassene fant han ved å benytte seg av kjente mèd, det vil si kryssende siktemerker på land. En morgen falt tåka på mens han holdt på å trekke garnlenka. Det er jo ofte slik at når dette arbeidet pågår, går snekka litt rundt uten styring, og denne gangen var tåka så tett at Håkon ikke ante hvilken retning han skulle gå med snekka etter at fangsten var tatt ombord. De aktuelle médene var fullstendig skjult av tåka. Han satte motoren i sakte gange og gikk rolig i en retning som han bare måtte velge på måfå. Det var blank stille og egentlig ikke spesielt farlig, men likevel visste han at han kunne havne langt uti Oslofjorden om han tok feil. Og selv om han var kjent i farvannet, kunne han ikke være sikker på å unngå skjær og båer. Men farta var liten og han ble nærmest sittende og døse ved rorkulten. 
 
Turid sa at faren hadde understreket at det som hendte ikke hadde sammenheng med fantasi eller drøm, men slik gikk det likevel til: Han satt som sagt og døset lett mens han tenkte at om han bommet, kunne det ta lang tid før han var hjemme. Plutselig mens han sitter slik, ser han en skikkelse til i båten, en mann med sid frakk. Skikkelsen sto oppe på ripa på snekka og tok til å gå fremover. Like før han er fremme i baugen stopper han og rekker ut armen og liksom peker og tar ut en retning. Håkon vrir på rorkulten og følger skikkelsens anvisning. I en full time tøffer snekka mot land - eller til havs. Han tenker nå aktivt på hva som vil skje hvis han har stevnet feil. Skikkelsen er borte, og han må bare holde kursen så godt han kan, og han tar også kjølvannet i bruk for å holde stabil retning. Og så skjer det som nesten er utrolig. Snekka glir langsomt like mot brygga på Nesteng. Overtroisk? - Ja, - kanskje er det mer der ute! 

 

Drømmen om en hytte

Da bestefar bygde hytta på Saltnes i 1932, hadde han en visjon. Som alltid var hans blikk rettet mot de menneskene han hadde rundt seg, familie og venner. Bestemors og bestefars hjem i Brochs gate var åpent for alle, og alltid var det mat på bordet. Og da han bygde hytte, tenkte han først og fremst på at det skulle være et sted som kunne være et sommersted for alle som han og bestemor hadde i sin krets. Det ville i praksis si, venner og venners venner, barn og barns venner, søsken, svigerinner og svogere med familie.

Da jeg ble født i 1944, hadde dette allerede funnet sin form, til tross for krig og dyrtid.

Historien

 

Da jeg så "Historien" av Edvard Munch første gang i Universitetets Aula, så jeg for meg bestefar som fortelleren. Derfor har jeg også kalt bildet av meg selv sittende på bestefars fang for "Historien". 

Jeg tenker derfor at jeg var født inn i virkeliggjøringen av bestemor og bestefars drøm. Somrene på hytta var alles paradis, og bestemor og bestefar levde etter en formel på fire ord: ”I flere, i bedre”. Det betyr ”Jo flere, dess bedre”.  Om bestefar hadde tanker om at han var med å forme også sine barnebarns  familiekultur i de nesten 70 år som hytta på Saltnes var i familiens eie, vet jeg ikke.

I Brochs gate og på hytta

 

Det er liten tvil om at bestemor og bestefar har vært rollemodeller for alle os  barnebarna, på forskjellig vis. Jeg håper at vi klarer å bringe noe av deres gjestfrihet og omsorg til våre kommende slekter.

Men etter henimot 70 år var etterkommerne og deres familier kommet opp i et antall på nesten femti.

Fellesskap for alle

 

Her er vår Supertante Ester sammen med en del av bestefars og bestemors oldebarn. Sven, Synnøve, Reidun, Britt og Ingunn var ikke tilstede på Saltnes da bildet ble tatt. Bildet til høyre gir noe av stemningen som det alltid var på veranden på hytta.

Da kunne ikke engang hjerterommet muliggjøre alles fellesskap i denne kjære, 50 kvm store hytta.

Vi måtte selge, og et par år senere ble vi nødt til å selge også den røde hytta ved siden av. Den var i stor grad en organisk del av vår felles kultur. De tidligere generasjonenes erklæringer om at hyttene i all fremtid måtte høre sammen, viste seg å fylles med en sannhet som vi nærmest var uforberedt på.

Etter at vi i et års tid hadde lett etter en løsning med en ny hytte, valgte vi å kjøpe huset på Vikane, et hus som var så lite at det passet for Gunhild-Marie og meg. Samtidig var eiendommen så stor at den kunne romme hele vår familie. Ikke minst var det lille annekset en kjær, ekstra mulighet for det utvidede familielivet. 

Kort tid etter at vi hadde overtatt eiendommen, begynte jeg å undersøke historien til dette annekset, som tydeligvis var en del eldre enn hovedhuset. Kjentfolk kunne fortelle at den lille hytta var bygd i 1920/21, temmelig nøyaktig tidfestet fordi det hadde vært arbeidsbrakke ved byggingen av Vikane skole. Hytta var en rekke år et utleieobjekt for ferierende Fredrikstad-familier.

Den magiske ringen er sluttet

Da vi koblet eiendommens historie sammen  med familiehistorien, begynte det hele å få et magisk preg. Det viste seg nemlig at den lille hytta på eiendommen vår var det stedet der bestefars drømmer ble til.

Han, bestemor og de tre døtrene hadde leid og feriert her noen somre før de bygde hytta på Saltnes.

I denne 17 kvm store hytta ferierte bestefar og bestemor sammen med sine tre døtre før de bygde hytta på Saltnes.

At hytta nå er i familien er magisk, ringen er sluttet, og nye, gode minner skapes hver sommer og ikke minst hver 12. juli.

Selv om dette var fullstendig ukjent for oss da vi overtok eiendommen på Vikane, ble det som en slags mulighet for fortsatt fellesskap, og derfor føler jeg meg privilegert som hver 12. juli kan ønske velkommen til familie og venner, slik denne datoen har vært feiret i over hundre år tilbake til tante Ester ble født 12. juli 1908.

Jeg låner derfor bestemors og bestefars ord: I FLERE, I BEDRE.     

Oldefars dyne

Oldefar var også reisende predikant og var i hovedsak knyttet til en forsamling på Hauge på Vesterøy. Flere historier vitner om oldefars viktige funksjon som en slags hyrde for menigheten der ute.
Det var den gangen en lang reise ut til Vesterøy. Oldefar hadde sitt daglige virke som sagbruksarbeider, og derfor var det nok helst i helgene han dro rundt og prekte. Han bodde som oftest hos kjøpmann Martinsen.
Som liten gutt hørte jeg en historie som jeg syntes var ekstra spennende.
Oldefar fortalte at han hadde lagt seg om kvelden etter møtet, slukket lyset og bedt sin aftenbønn, da det begynte å skje uforklarlige ting. Han merket at det var som om han ikke fikk tépenet (dyna) til å ligge i ro. Det var som om noen forsøkte å trekke dyna av senga. Han tente lyset igjen og konstaterte at han var alene i rommet. Hen tenkte nok at det var noe han bare hadde innbilt seg og slukket lyset igjen. Kort tid etter hendte det samme på nytt igjen. Han fikk ikke ro i sengen, og kjente på ny at det var en kraft som ville trekke dyna av ham. Kraften var så sterk at han måtte bruke begge hender for å holde på dyna. Han forsto at det var onde krefter som ville ødelegge roen og nattesøvnen hans, og han sa derfor høyt ut i rommet: ”I Jesu navn, vik fra meg og la meg få fred i natt!” I det samme slapp den onde kraften taket, og oldefar fikk sove godt.

Flere artikler …

  1. Utrolig