Search Login

Da krigen kom

Det meste av de historisk viktige begivenhetene ved krigsutbruddet er grundig beskrevet fra de fleste tenkelige vinkler. Men hva med de uviktige tingene, de detaljene som bare et våkent øye, en skarp hørsel og en velutviklet sans for humor kunne fange opp i de dramatiske timene og dagene etter at krigen kom til Norge. Der og da, når fiendtlige fly fyller luftrommet og maktoverlegne tropper marsjerer inn, er det vel heller ikke komikken som er mest påtrengende. Men i ettertid, når dramatiske begivenheter får plass i folks fortellinger, vil de muntre detaljene få sin rettmessige plass. Og sjelden får vel humoren mer effekt enn når den fremtrer mot en nattesvart bakrunn. Kulturpersonligheten Arthur Arntzen fra Tromsø har i flere sammenhenger sagt kloke ting om hvilken livbergende kraft som ligger i humoren.

Hvordan håndterer man den svarte angsten når verdenskatastrofen dundrer inn over hustakene? Er det fortellingen om Davids kamp mot Goliat som gir det nødvendige motet til å kjempe for alt som vi har kjært?

 

Pappa fortalte flere episoder fra de første dagene etter 9. april, blant annet om mannen som om bord i snekka nede i båthavna skjøt etter de de tyske flyene med haglegevær.

Bestefar og bestemor bodde midt i sentrum av Fredrikstad, og sammen med hundrevis av andre byboere dro de ut av sentrum av frykt for tyske bombefly. Sammen med datter og svigersønn (mine foreldre) dro de til tante Marie og onkel Marius på Sanengen gård på Solli. Det sto vel ikke til å nekte at de foretok enkelte underlige prioriteringer i den tilstand som rådet. De måtte selvsagt belage seg på å være borte så lenge som nødvendig, og de visste jo ikke hva det ville innebære. Derfor var det naturlig at de tok med seg tilstrekkelig med klær, mat og en del utstyr. For selv om de tok sikte på å bo i bryggerhuset på Sanengen, ville de selvsagt ikke ligge sine slektninger til byrde. De må vel også ha tenkt på alle verdier som de måtte forlate, derfor var de vel ganske nedlesset av pargas da de entret bussen til Solli. Og da den velvillige bussjåføren oppdaget at den flyktende familien på fire voksne mennesker, av alle ting hadde tatt med seg sin nye støvsuger, kunne han vel ikke la være å kommentere det med et hjertesukk: ”Det er nå merkelig au, å dritt følk ska’ ha med sæ når’øm ska’ re’se bort noen da’er!”

De første krigsopplevelsene i bryggerhuset på Sanengen forløp heller ikke uten komiske glimt. Om kvelden samlet de seg på kjøkkenet, tante Marie, onkel Marius, deres voksne døtre Dagmar og Marit, bestefar, bestemor , mamma og pappa. Best som de satt der, for å bruke eventyrsjargongen, gikk flyalarmen, og de hørte lyden av fly som nærmet seg. Vi skal huske på at dette var i aller første fase av krigen i Norge, og står derfor ikke til å undres at flyalarmen og flyduren som truende nærmet seg, var som tennsatsen i den angsten som gradvis hadde bygd seg opp mens de hadde sitte der og latt som ingen ting. Det var som om flyene strøk rett over hustaket da de som på et gitt signal kastet seg ned på gulvet. Og plassen var ikke større en at de bokstavelig talt havnet på hverandre i en klynge.

Bestefar var den som kom til seg selv. Han tittet villrådig omkring seg og sa: ”Hvor er han Marius hen’æ?”  Ingen svarte, men plutselig pep det under bestefar. Han lå oppå onkel Marius. Det gjorde godt med en befriende latter, men faren var enda ikke over. Plutselig hørtes det et kraftig smell så hele bryggerhuset ristet. Pappa sa: ”Der gikk Sollibrua!”

Etter et periode av øredøvende stillhet reiste mannfolkene seg og kikket forsiktig ut av døra, men de fant etter noen famlende sekunder ut at det nok ikke var Sollibrua som var bombet, det var bokhylla i naborommet som hadde ramlet som følge av panikken i bryggerhuskjøkkenet ved siden av.