Search Login

"FJELDHØI" RIVES

Jeg hadde visst lenge at det kom til å skje. Vi hadde solgt den gamle familiehytta på Saltnes på vårparten i 2000, og det var klart at den nye eieren ikke fant det hensiktsmessig å beholde hytta som den var. Og det var heller ikke regningssvarende å restaurere og fornye. Den hadde tjent sin tid, og nå måtte den rives. Jeg hadde skjøvet tankene til side i det lengste.

Vi eide og bodde på den hytta som var nærmeste nabo til familiebølet, og når den nye eieren var borte, hadde jeg i smug vandret rundt og betraktet familiehytta for liksom å suge alle detaljene inn i bevisstheten. Vi ble jevnlig orientert om tidsplanen, og da tiden nærmet seg, dro vi av gårde på sensommerens feriereise.

Fire dager senere var vi tilbake, og nå gikk jeg i ruinene av det som en gang hadde vært selve paradiset for en storfamilie. 

Første delen av jobben var tydeligvis gjort, eieren var ikke å se, og jeg var alene med alle tankene mine. Jeg følte meg nesten som en tyv, en inntrenger. Sola stekte, og over alt virvlet det opp støv fra gammelt, morkent treverk. Mesteparten var allerede fraktet bort, og jeg gikk og sparket borti materialrester etter en ganske hårdhendt og effektiv riving.

Så liten grunnmuren var! Det var nesten uvirkelig at hytta ikke hadde vært større. Jeg balanserte på grunnmuren og skrittet opp de rommene som ikke lenger var der, og gradvis gikk det opp for meg at jeg var en fremmed. Selv om jeg gjenkjente rester og biter av inventar og bygningsdeler, rørte det meg ikke lenger. Jeg forlot rivningstomta og gikk inn og satte meg på verandaen til vår egen hytte, mens jeg grunnet på hva jeg hadde mistet, og hva vi alle hadde mistet, vi som gjennom flere mannsaldre hadde delt sommerfellesskap i det lille huset som nå ikke lenger står der.