Search Login

Harald Feiær'n

Harald Feiærn var en vaskeekte original som ofte kunne sees i bygatene i Fredrikstad fra slutten av femtitallet til ut på sekstitallet en gang. Hva hans borgelige navn var, var det knapt noen som visste. Skjeggete, stillferdig og tannløs ruslet han rundt i gatene og bommet penger av alle han traff på. Vi regnet vel alle med at det aller meste gikk til dages alkoholrasjon, men Harald visste å presentere sine behov slik det sømmer seg. Han ba gjerne om en slant "te en tællærk me' ærtetuppe" eller "trædve øre te bu'tten te 'Telbakk". Vi visste jo at Harald kom til å kjøpe øl for slantene, og Harald visste at vi visste. Og til overmål visste vi at han visste at vi visste, men det var nettopp her vi kunne møtes, Harald og vi andre. Vi kunne unne oss litt kulør i hverdagen så å si. Tredve øre var jo en billig penge for en tur inn i Haralds verden. Og reglene var skrevet i revyvisa til Arve Opsahl: "Og så juger jeg litt for deg, og så juger du litt for meg, ei lita skrøne gir livet kulør Og jeg slår ei plate for deg og du slår ei plate for meg, mens nordlyset blunker i sør"


Oslos velkjente byoriginal, Lusefranz, kunne ytre sett minne om Harald Feiær'n. Men Harald fikk aldri det samme ettermælet som Luse-Franz fikk, blant annet i form av en vakker vise av Lillebjørn Nilsen, hovedstadens visedikter i særklasse. 

Jo, Harald var en godslig mann, og mange likte å slå av en prat med ham. "Spiser du bare suppe, da, Harald?" spurte jeg en dag. "Neida," sa Harald, "det hender rett 'tom det er at jæ får no rund'tykker inn'os bakær'n". Jeg spurte om det ikke var vanskelig å spise tørt brød og rundstykker når han ikke hadde tenner. "Nei, jæ tygger med gommæne, døm er 'tå ha'le 'ton 'ten."
En dag banket han på hos en dame som het Valborg. Dialogen skal ha foregått slik: - Du har'nte e brødtjive te mæ vel, Valborg, jæ ær tå tulten? - Jo, men jeg har bare ost, Harald! – Nei, da får'e heller væra Valborg, sa Harald.

Harald Feiær'n var på den tiden han ruslet rundt i Fredrikstad en av de få menn i byen som hadde skjegg. Ansiktspryden var rødt/grått-spettete og uflidd, og dette gjorde ham til en ekte original. Det var mange andre navn på slike "løse" eksistenser, som boms, uteliggere, fullekællær eller løsgjengere. Kanskje presenterte vi oss selv gjennom de etikettene vi festet til våre byoriginaler.
Christian B Apenes skrev i 1970 en liten, munter, selvbiografisk bok som han kalte "Mellom to skjeggaldere". Tittelen signaliserer noe om hva som var borgerlig mote i den tiden hans livsløp spenner over. Skjegg var i perioden mellom 1920 og 1970 nesten utelukkende en type ansiktspryd som en kunne se på gamle menn og nettopp byoriginaler som Harald Feiær'n. Jeg husker at sorenskriverens sønn, Georg Apenes prydet seg med et anakronistisk helskjegg våren 1959 som et slags signal om anneledeshet i sin funskjonsstid som formann for de røde russehorder. Jeg vet ikke om det var et slags veddemål som lå til grunn for dette originale påfunn, men jeg husker at Georg Apenes lot seg intervjue da han lot skjegget falle. Han fortalte da at han nå syntes det burde være slutt på den tiden da han hadde fremstått som en narr for hele byen. Dette sa noe om normalitetsforståelsen så sent som rundt 1960. Men allerede et lite tiår senere gikk Norge inn i en ny skjeggalder.

Men på sekstitallet var Harald Feiær'n så å si enerådende som skjeggmann i bygatene i Fredrikstad. Kanskje trivdes han med sin annerledeshet. Og på flere måter likte han nok den oppmerksomheten han fikk. Av og til viste han frem noen gamle sjømannstatoveringer mens han liksom strengt fortrolig fortalte om tatoveringer på andre, mer hemmelige steder på kroppen. "Der 'tår det KFD", sa han. "KFD, hva betyr det da?" måtte vi spørre. "Kun for damer," hvisket den gamle sjarmøren.
Harald kunne gå temmelig tynnkledd rundt i gatene om vinteren, og da han fikk spørsmålet om det ikke var kaldt å være uteligger når gradestokken krøp under null om dagen, og kanskje enda lavere om nettene. "Nei, jæ har'e tå værnt å gøtt 'tå. Jæ bor på teglværke' på 'Torgenfri om nattæ, og dær er 'e tå værnt at du kan 'teke pannekaker på veggæne".

En dag jeg sto og pratet med Harald fortalte han plutselig at nå ville gjøre alvor av planene om å barbere seg. Og slik uttrykte han det: "Jæ tka 'ti dæ det at nå 'tkæ 'tkjegget a' te hæljæ om jæ 'tå 'ka 'tikke hue' i tre'tkemaskin".

Jeg husker ikke hvor mange år Harald Feiær'n ruslet rundt i bygatene, men det var med Harald som det ofte er med de fenomener som vi tar for gitt. Plutselig går det opp for oss at det er noe som ikke er der lenger. En dag slo det meg at det var lenge siden jeg hadde sett den loslitte figuren. Jeg forhørte meg blant venner og kjente, og da var det noen som kunne fortelle at Harald Feiær'n var blitt fanget (opp) av vårt velferdssystem og det var blitt innvilget plass til ham på et pleiehjem utenfor byen et sted.
Turid Nesteng, som på den tiden arbeidet som journalist i Demokraten fortalte meg at hun hadde sett ham i byen en dag, men det var liksom en annen Harald. Han var blitt så liten og forkommen, og selv om han var ren, glattbarbert og velstelt, hadde han på sett og vis mistet noe av sin verdighet. Han var bare blitt en liten, ubetydelig og usynlig gammel mann.
Kort tid senere fikk jeg høre at Harald var død, og jeg husker at det plutselig gikk opp for meg at til tross for våre utmerkede velferdssystemer står vi i fare for å miste noe av den romsligheten som Harald Feiær'n og andre byoriginaler hjalp oss til å åpne for i møtet med annerledesheten rundt omkring i våre gater og åpne byrom.
Da Harald forsvant, ble vi stående igjen som et litt fattigere samfunn.