Search Login

Demokraten, innlegg 4. mai

Vår Far

Noen vil utfra overskriften anta at jeg i dag skal skrive om min far. Det er nok i og for seg riktig, men overskriften handler om noe annet. Det dreier seg nemlig om det som vi tidligere kalte Fadervår.

I 2011 fikk vi en ny bibeloversettelse og dermed også en ny oversettelse av bønnen Fader Vår.

Det er for så vidt riktig at den nye versjonen er mer moderne. Når jeg sier ”for så vidt” henger det sammen med at bønnen er noe mer enn en bønn, det er et begrep. Begynnelsen av bønnen er en henvendelse, altså slik vi henvender oss til en nær venn skriftlig eller muntlig. Moderne språk ville tilsi at vi generelt bør bruke etterstilt eiendomspronomen. Vi snakker jo om bilen min, boka mi, faren min eller far min. Og i henvendelser har vi gjerne et hilsningsord: hei eller kjære. Selvsagt kunne ikke den moderne bønnen ha med et hilsningsord som ikke står i grunnteksten. Oversetterne har derfor valgt å bruke foranstilt eiendomspronomen og derved valgt en mer formell og fjern tiltale. Samtidig har de modernisert ”fader” til ”far” en form som jo kan sies å være nærere enn ”fader”.

Fadervår

Jeg nevnte at denne bønnen, som vi vanligvis benevner i ett ord, er en institusjon, et begrep som vi språklig kan behandle som et substantiv. I salmen ”Alltid freidig” heter det i andre vers ”Med et Fadervår i pakt, skal du aldri gyse.” Her brukes ”Fadervår” som et substantiv på samme måte som vi kan si om et menneske at ”han kan mer enn sitt Fadervår”.  Dette vil være en umulighet med ”Vår Far” , bare prøv!

Min far og Fadervår

Nå vil jeg dreie innom min egen far og et par historier som han fortalte fra sin skoletid, som i likhet med min egen, innebar pugging av katekisme, salmevers og annet stoff som den gang ble ansett som grunnleggende kjernestoff. Men, som det heter på et ofte sitert språk: ”Boys will be boys”, altså gutter er gutter, og den gang som nå prøvde vel elevene å komme unna leksene på enklest mulig vis. Pappa fortalte at det var hans svært tunghørte bestemor som hadde jobben med å ”høre” gutten i leksene før han gikk på skolen. Det foregikk slik da Luthers Lille Katekismes forklaring til Fader Vår sto på lekseplanen.

Pappa var glad i å dikte og rime allerede den gangen og svarte frimodig på bestemorens leksehøring  Bestemor leste med andektighet fra den lille boka: ”Den fjerde bønn…” ”Kjerringa datt i brønn!” kom det fra gutten. ”Hvad er dett?” fortsatte bestemor. ”Bara ost og fett!” var svaret. Og slik fortsatte de gjennom hele Fadervår

Gode naboer og sådant mere

Overskriften vil klinge velkjent for lesere i de eldre generasjoner. Det er gått inn i vårt felles begrepsregister. Hvor det er hentet fra? Jo nettopp fra katekismens forklaring til fjerde bønn i Fader Vår, den som handler om ”vårt daglige brød”, som er nok et fast begrep fra denne delen av barnelærdommen.

Gode naboer er en uvurderlig rikdom, og jeg tenker på naboskap i utvidet betydning: Fredrikstad/Sarpsborg, Norge/Sverige, etc. Vi har våre nabofeider, nabovitser, nabooppgjør, og intet samler mer folk. Kan vi bare vitse litt med naboen, får selv de flaueste morsomheter jublende applaus.

Som vår store humorist Joker skal ha skrevet på en plakat til en lokalrevy: ”Særpingær har adgang i følge med voksne”

Svenskevitser

Jeg leste nylig på en forskningsside på internettet at svenskevitsene oppsto på 1970-tallet som et resultat av en feide mellom svenske og norske løssalgsaviser. For min del tror jeg at feidene går atskillig lengre tilbake i tiden. Men det er selvsagt mulig at 1970-tallet betydde en dreining mot en spesiell type vitser, som internasjonalt har funnet sted mellom nabofolk både i Europa og andre verdensdeler.

Jeg husker fra min spede barndom at min far kom med følgende megetsigende sitat: ”Jag och min broder Andrers och sex andra tapra svenskar överfallde en norsk krympling”

Over til ”Junaiten”

Jeg hadde for et par år siden gleden av å treffe to fjerne slektninger 76 og 83 år, fra forskjellige amerikanske stater. Sammen erindret de et smededikt som de husket fra sin ungdom: ”Ten thousand Swedes ran through the weeds, chased by one Norwegian. Five thousand more, came to the shore, to see that the battle was even.” (Ti tusen svensker kom gjennom gresset, jaget av én normann, enda fem tusen kom til stranda for å se at kampen var likeverdig) Diktet er opprinnelig noe annerledes og dreier seg om svensk og norsk deltakelse i ”Slaget ved København i 1807”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til  Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Demokraten, innlegg 27. april

Handtering og håndtering

”Ja, der var’e handtering,” kunne mamma si, og da mente hun noe i retning av at det var full aktivitet. Uttrykket var alltid positivt ladet.

Hvis en brukte formen ”håndtering” hadde det en mer nøytral beskrivelse av å betjene, eller å takle, gjerne en gjenstand eller en situasjon.

Ordene ble dessuten uttalt forskjellig.  

Handtering hadde trykk på første stavelse og ble uttalt som som ”epleskrott”.

Håndtering ble uttalt med trykk på andre stavelse, omtrent som ”fordeling”.

Mammadalt

”Mammadilt, mamma dalt, mamma spekesild og salt,” er en erteregle som unger over store deler av landet har ropt til hverandre.

Både mammadilt og mammadalt er nevnt i Norsk Riksmålsordbok, mens Bokmålsordboka på nett bare har varianten mammadalt. I begge ordbøker er det en betegnelse på et barn som bare henger i skjørtene på mor. Selv om jeg er på linje med Bokmålsordboka, får jeg litt problem med å forklare orddelen –dalt, mens –dilt kan forklares  som ”en som dilter” etter mora si.

Mamma mia

Er et annet uttrykk der mor figurerer. Dette er et uttrykk som er vesentlig eldre enn både ABBAs popmelodi og filmen som viser tilbake på denne. Uttrykket skriver seg nok fra det italienske ”mia mamma” og som selvsagt betyr min mamma. Det blir brukt for å uttrykke at en er overrasket eller imponert over noe.

Mårr

Vi har tidligere i spalten nevnt ’a mårr, som er en dialektutgave av ”da mor”.

Kontaminasjoner

Sammenblanding av forskjellige uttrykk kan være morsomme og i ”mor-avdelingen” kan vi nevne ”han meler sin syke mor”, som er en morsom sammenblanding av begrepene ”mele sin egen kane” og ”be for sin syke mor”. Begge uttrykk dekker nok det samme, litt habilitetstvilsomme sinnelag som enkelte kan ha når de argumenterer for en sak der de nok  har egennytten som et vikarierende element.

Det var ingen kjære mor

Dette er et interessant uttrykk som ofte brukes som en beskrivelse av en sak som det ikke er noe å gjøre med. Uttrykket har vært fremme i flere språkfora i den siste tiden. Det overraskende og interessante er at dette ikke i det hele tatt dreier seg om ”mor”. Det er rett og slett en forvanskning av ordet ”kjæremål”, altså en juridisk betegnelse på en ”anke”.  Altså: Her er det ingen mulighet for kjæremål, dvs saken er avgjort.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 13. april

Underlig kosthold
Ukens spalte er helt og holdent viet til underlige kostholdsvaner, slik det fremkommer i et utvalg av sitater fra distriktene omkring nedre Glomma. Jeg husker at pappa resiterte et underlig vers mens han satt med meg på fanget. Det hadde nesten form av en melodi som han gjentok om igjen og om igjen mens han husket meg opp og ned: "Heia, hoa, har'u vondt i toa, eller har'u lapskaus i vestelomma di!" På meg hadde det omtrent den samme virkning som om han skulle ha sunget "Heia, lille gutten min!" og det er vel først når jeg nå siterer det som voksen at jeg hører hvor fullstendig meningsløst dette verset lyder. "Heia hoa, har'u vondt i toa, eller har'u lapskaus i vestelomma di!"

"Hvis ente han Ottopetter får sveskengrøt, blir'n helt gæ'rn."
Enkelte sitater fra tidligere generasjoner har levd sitt liv på folkemunne så lenge at ingen lenger med sikkerhet kan si hvor de stammer fra eller hvem som er opphavsmannen.
Jeg vet ikke hvem denne Ottopetter var, men sitatet kommer trolig fra Tune, for mine Solli-slektnnger kom alltid med sitatet når sviskegrøt sto på menyen. Og fortsatt faller denne replikken fra tid til annen.

Hvem var Ottopetter
Så nysgjerrig har jeg vært på personen med det originale navnet Ottopetter, at jeg har undersøkt om han figurerer i noen folketellinger her omkring, men uten hell.?
I 1910 var det ingen mannsperson med dette navnet i kongeriket, og selv oppdelt i to navn Otto Petter, er det ytterst få som er registrert, og ingen i Østfold.

Svisker
Uansett hvem Ottopetter var, synes jeg det gamle sitatet er underlig musikalsk, - bare prøv å les det høyt og rytmisk:
"Hvis ente han Ottopetter få sveskengrøt, blir'n helt gæ'rn!"
I musikksjargongen er svisker en litt nedsettende betegnelse på gamle, forslitte, kanskje litt søtladne musikkstykker.

Språkligheter
I eldre kokebøker ser vi ordet skrevet svedsker, men både på svensk og dansk registrerer vi formen svesken. Ordet stammer visstnok fra latin og i tysk finner vi ordet igjen som Zwetschge(n). Det er navnet på en blå plommesort.
Så dersom Ottopetter maste om sveskengrøt, var det kanskje ikke så gæ'rnt!

Lungemos
Når vi først snakker om litt sære kostholdsvaner, føles det naturlig å fortelle om han Johan. Jeg vet ikke hvem han var heller, men fra vår tante Marie på Solli henter vi denne replikken: "Han Johan er så va'en, han vi'nte ha a'nt enn lungemos." Va'en betyr kresen, så dette dreide seg altså om en mann som var så spesiell i matveien at han ikke ville spise annet enn lungemos.

Ha meg unnskyldt, men jeg holder en knapp på Ottopetter!

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til www.folkeminne.no

 

Demokraten, innlegg 20. april

Hårfine betraktninger om kleggenavn

Jeg kunne vel være 13-14 år da jeg fikk oppfylt min drøm om å få klippet meg snæbbus. Lesere vil vel kanskje reagere på at jeg ikke bruker stor forbokstav, for Snæbbus er jo beviselig et egennavn, selv om det dreier seg om et kjælenavn, tilnavn, klengenavn, eller kleggenavn, som vi sa. (Mer om dette senere).

Det gikk flere tiår før jeg måtte innrømme at jeg hele livet hadde trodd at Per Kristoffersen hadde fått navnet Snæbbus fordi han hadde sin korte snaue hårklipp. Sannheten er jo nærmest motsatt: Snæbbus hadde skapt en hårmote som bar hans (klegge-)navn.

 

Sammenhengen var jo der uansett, men min forvillede oppfatning var nesten å ligne med den logiske substans i følgende værtegn: ”Når flaggene står rett ut, blir det vind!"

 Jæ vi'nte ha sånn sveis som Ottesen!

Murmester Rolf Olsen fikk i sin tid en fortvilt protest fra en av sine sønner under en mer eller mindre radikal hårklippseremoni hjemme i Karivold. Sønnen syntes nok at hårdottene som falt begynte å innta dimensjoner. Han så for seg et skandaløst resultat og slapp løs en gråtkvalt protest: ”Jæ vi’nte ha sånn sveis som Ottesen!” (Mange vil nok huske Birger Ottesen på Bethel, som hadde en meget karakteristisk fullmåne, innrammet av en markant hårkrans over ørene og i nakken)

Ottesen selv fikk høre historien og moret seg over den, men som han sa: ”Jeg har’nte måne, jeg sø, jeg har bare litt brei skill!

Hos barbereren

I tidlige gutteår bar vi nok våre hjemmeklipte hoder nesten uten motforestillinger. Men i tidlig tenåringsalder insisterte vi på å overlate skjønnhetsklippen til de lokale fagfolk. I dagligtale kalte vi dem bar’berere, etter den sylskarpe logikken at deres fag opprinnelig var knyttet til barbering, altså måtte de være bar’berere. Jeg undret meg tidlig over at det på skiltet utenfor salongene sto ”Barber”, fordi jeg syntes ordet var for kort. Det manglet liksom endelsen –er, omtrent som at det skulle stå ”snekk” utenfor et snekkerverksted, men samtidig hadde jeg ikke noen motforestilling mot formen ”Bar’bersalong”.

Men dette er så vidt meg bekjent, den eneste yrkesgruppe som også leksikalsk er notert med to ulike, likestilte former, nemlig barber og barberer. Ordet kommer fra det latinske ordet barba, som  betyr skjegg.

Også på svensk operereres det med to ulike betegnelser, barber og barberare. På dansk finnes bare formen barber. Til gjengjeld kommer ”Den danske ordbog” med en plausibel forklaring på dobbeltformene: Barberer skriver seg fra middelnedertysk, mens barber kommer  fra det middelalderlatinske barberius.

Et billigere alternativ

Fetter Jan hadde en tidlig utviklet økonomisk sans og et modig sinn. Han kom hjem med et meget særpreget og  snauklipt hode. Og med stolthet viste han frem det ”Snæbbuslignende” resultatet og fortalte at han nå hadde spart to kroner og femogtyve øre. Han hadde nemlig fått klipt seg hos frisøren som holdt til i Glemmengata/Damstredet i Fredrikstad, han som på folkemunne ble kalt for ”Dødskløppær’n”. Som sagt hadde Jan en meget økonomisk og pragmatisk holdning til frisørfaget.

De ekstra navnene

Østfold har som tidligere fotballfylke nr. 1 i landet en høyt utviklet kultur for kleggenavn, klengenavn, kallenavn eller hva vi nå ellers vil kalle dette fenomenet. Det er for øvrig ikke bare på norsk at vi har filologiske spekulasjoner om disse betegnelsene. På engelsk kalles det ”nicknames”, og det verserer flere teorier om hva dette ordet kommer av. Hvem er denne Nick? Noen mener at det er et annet navn på Djevelen, men den sannsynlige sammenhengen er at det opprinnelig ikke kaltes ”a nickname” men at det het ”an ekename”, altså ”et økenavn”, som også brukes på norsk.

Og dermed er vi fremme ved begynnelsen igjen: ”Snæbbus” kommer ikke av ”snau”-skalle eller –hode, men tvert imot er det frisyren som skriver seg fra mannen Snæbbus. Han fikk visstnok navnet av sin trener som tidlig komplimeterte den kommende fotballstjernen med uttalelsen: ”Du er litt av en snæbb, du!”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til  Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 6. april

Salmevers
Jeg tilhører en sitatgenerasjon. På skolen måtte vi lære tekster utenat. At vi ikke alltid forsto hva salmeversene betydde, lot ikke til å anfekte våre lærere nevneverdig.
Fra min aller tidligste barndom husker jeg dette spesielle verset av julesangen Deilig er den himmel blå.
Når den stjerne lys og blid
lot sig se ved midnatstid,
var det sagn fra gamle dage
at en konge uten mage
:/: skulde fødes på vor jord. :/:
Jeg husker at jeg tidlig hadde noen spesielle bilder av hvordan denne kongen så ut.

Et annet land
På en folkeskole i Fredrikstad skulle de avslutte dagen, og lærerinnen ga beskjed om at de skulle synge sangen "Herre signe du og råde". Da kom det en høylydt bemerkning fra en av elevene: "Råde, Råde, kan vi'nte synge om et annet land en gang 'a"

Engelsk konfekt
Fra Arne Henning Ruud her vi fått notater fra hans mange opphold i Yorkshire i Nord-England. Arne er et levende leksikon når det gjelder dette områdets norsk- og danskspråklige arv. Disse sporene kan en finne overalt i det offentlige rom, forteller Arne. Vi kan se det på veiskilt og på plakater i butikkvinduer. Hvis vi trener vårt øre, kan vi også høre våre forfedres stemmer i dagligtalen så vel som i prestenes prekner i kirkene og ikke minst i skrålende replikker over skummende glass med ale (øl) fra tallrike puber.

I denne omgang tar vi for oss et lite utvalg av alle ord og vendinger som Arne Ruud har notert ned (vi noterer både norsk oversettelse (=) og offisiell engelsk språkdrakt ( ):

Bairn = barn (child)
Nieve = neve (fist)
Pissimower = pissemaur (ant)
Muck'oil = møkkahøl (dirty house)

As slape as an eel = så sleip som en ål
The right smack in's gob = den rette smaken i gapet (om øl)
I can't thoil it = jeg kan ikke tåle det (jeg har ikke råd til det)

Det er ikke tvil om at vikingene satte spor etter seg i de områdene de gjestet. Vi kan se håndfaste bevis på at de må ha etablert bosetninger i mange områder på de britiske øyer.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt