Search Login

Demokraten, innlegg 8. juni

Sommerens bygevær

Det er bara e' bøy, sa kjerringa, - det hadde regna i fjorten dager.

Dette var et av mammas faste uttrykk når vi ungene sutret over været, eller hun ville se muntert på et regnvær som aldri så ut til å gi seg.

 

Utsnitt av "Rain People" av John Ebner

 

Bøy

Ordet betyr byge, og formen bøy brukes i Østfold, men også i enkelte andre dialekter. Formen bøye er ordbokregistrert, og en kan undres over at en i Østfold-dialekten benytter den avkortede formen bøy. Er det et sjeldent tilfelle av apokope, slik som trøndere kutter e-ene i kakeskive og sier kakskiv? Jeg vil tro at dette er en meget tvilsom forklaring. En mulig sammenheng kan ligge i Østfolds historiske handelsforbindelse med Nederland. Byge heter på nederlandsk ”bui”, som uttales bøy. Spekulativt, men morsomt.

 

Spekulativ - spekulasi - spekelasi

Spekulasi kommer fra hollandsk og er betegnelsen på en spekulativ, fantastisk historie, en skrøne, mens  spekelasi som også har sitt opphav i Nederland, er en slags småkake, nesten som en kakemann. Denne bakverktradisjonen har slått rot i Bergen og langs handelsruten nordover til Finnmark. Kjøpmannsfamiliene var nok de første som nøt luksusen, men disse småkakene ble etterhvert populære blant folk flest. Ordet spekelasi har en mulig forbindelse med det flamske ordet spek, som betyr sukker og species som betyr krydder. Dette var altså en kake som kan ligne på sirupsnipper. 

           

Bøye

Min far fortalte følgende historie fra før krigen en gang: En gruppe ungdom av begge kjønn sto og pratet i sommerkvelden da en badegjest kom spradende, selvsikker i stilen og med en løst hengende badekåpe over skuldrene. Han hadde kurs mot fabrikkbrygga til Råde Preserving. ”Her skal dere se på gutt som skal boltre seg i de salte vover”, sa han for liksom å imponere før han kastet seg ut i sjøen. Om vannet var enda kaldere enn han hadde ventet, eller om han fikk et illebefinnende, visste ikke de som sto igjen på brygga, men da hodet til den brave omsider dukket opp, viste han tydelige tegn på havsnød. Han klamret seg til en bøye og fektet med armene og harket og hostet. Skrekken sto malt i øynene hans. De nærmeste redningsmennene skottet bort på hverandre og tenkte på han som skulle ”boltre seg i de salte vover” og knakk så fullstendig sammen at de med nød og neppe fikk berget sjarmøren på tørt land.

 

Badegjest

Begrepet badegjest har ofte en negativ klang blant de fastboende i bygdene langs Oslofjorden. Badegjestene var det folket som kom fra byene og bosatte seg i hovedhusene mens de fastboende flyttet ut i bryggerhus eller til noen små rom på loftet. Dette betydde selvsagt et økonomisk tilskudd, men likevel så en med en smule skepsis på de litt skjøre figurene som stolpret seg vei med oppsatt hår, bleke lår og med badesko på føttene.

Det var de mannfolkene som desperat forsøkte seg på den lokale sjargongen når de henvendte seg til de de bofaste fiskerne. ”Jaså Oskar, har’u fått no’n makkrellær da?” kunne de umusikalsk si uten å ane at makrell er et mengdesord. Det heter ikke ”mange makkrellær”, men ”mye makrell”

 

Mer badegjest

Ordet kunne også ha en annen og mer respektinngytende betydning. ”Det var en kald badegjest,” kunne pappa si, og da var det uttrykk for en modig mann, f.eks. motstandsmannen Max Manus, som trosset alle farer i sitt illegale arbeid under krigen.  

 

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller  til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  

Demokraten, innlegg 1. juni

Trost i taklampa

Jeg husker at vi som barn hadde moro av en regle som skulle illustrere at noen snakket mer jålete og kunstig etter at de hadde bodd i Oslo en tid. Motivet var ei jente som kom hjem på ferie etter at hun hadde vært hushjelp hos en fin familie i hovedstaden. Den ervervede finhet var likevel ikke mer bærekraftig enn nattfrossen is, for slik ordla hun seg: ”Det var en gang jeg skulle på dingelidé, så snubla jeg i dotrappa, slo hue’ i dassdøra så hele dritær’n skrangla!” Alf Prøysen har gjennom ”Trost i taklampa” gjort kunst ut av dette fenomenet.

I gamle bygårder i Oslo var der det "do i trappa", dvs det var et felles avtrede for flere leiligheter, og dodøra var gjerne plassert på et trapperepos mellom to etasjer

Tante Tine

En av mine mange kjære og underlige grandtanter, denne gangen tante Tine, hadde vel også for vane å skulle være litt ”finere” enn hun egentlig behersket. Hun var barnløs, men hadde en rekke nieser og nevøer, som hun gjerne omtalte i rosende ordelag overfor sine venner. En gang ble hun spurt om alderen til sin nevø, Øivinn. ”Ja,” sa tante Tine, ”han er vel en ti, halv elleve.” Så oppdaget hun tydeligvis at det hørtes litt rart ut. ”Nei, jeg mener elleve, halv tolv,” sa hun.

På halv tolv

Dette er et uttrykk som betyr at noe er litt skjevt. ”Telefonstolpene sto litt på halv tolv,” kan vi si, og hvis vi betrakter urviserne når de står på halv tolv, så ser vi at de nesten danner en rett linje, men altså bare nesten. Dette kan jo være en visuell forklaring på hva uttrykket betyr.

På halvt hold

Men språk er ikke alltid så selvsagt og enkelt som noen av oss tror, for straks vi har godtatt forklaringen på et uttrykk, kommer det et innspill som truer med å skyve vår oppfatning ut av stilling, slik at den blir stående litt på halvt hold. Vi hører jo at de to alternative versjonene uttales likt. Hold kan bety feste. ”støtten veltet, for holdet var for dårlig,” kan vi si. På halvt hold kan altså bety at noe står uten solid feste, altså ustabilt og skjevt.

Hall Toll

Noen dialektbrukere insisterer på å skrive som de snakker, og overskriften kan kanskje tyde på at dette også har slått rot i denne spalten, men riktig så enkelt er det ikke. Hall Toll er navnet på en restaurant ytterst på Vågen i Stavanger. Den markedsfører seg med å ha et ”trendy” kjøkken. Dette sagt bare for å få anledning til å låne ordet ”trendy”.

En trendy l

Vi kan trygt si at talespråkutviklingen i landet er slik at de store bysentra påvirker talespråket til distriktene omkring, og nå er det nesten vanskelig å høre om en ungdom er fra Saltnes eller fra Lillestrøm eller Oslo. Men på ett punkt kan vi se, eller rettere sagt høre en bevegelse den andre veien. Det er konstatert at Østfold-l-en er på fremmarsj og har erobret store deler av ungdomsspråket i Oslo. Denne l-en, kan en høre når i ord der l-en kommer etter a eller å, altså ord som i klokkeslettet ”hall tåll”.     

”Hæll Tøll”

Fredrikstad hadde for noen generasjoner siden en legendarisk politikonstabel som ble kalt Hæll Tøll. Hans borgerlige navn skal ha vært Kristian Johansen Heie. Fredriksstad Blad hadde i en periode en fast replikkspalte som hadde en vignettegning av ”Hæll Tøll”. Tilnavnet som denne vandrende politimannen bar, må nok ha sammenheng med et direkte sitat fra hovedpersonen selv, altså ”hæll tøll” og ikke ”hall tåll”. Begge deler er østfolddialekt. Den såkalte Østfold-l-en eksisterer i noen, men ikke alle varianter av østfolddialekt, ikke engang i alle varianter av Fredrikstad- eller Halden-dialekt. Det er vel ikke engang mulig å uttale ”Hæll Tøll” med den såkalte Østfold-l-en. Bare prøv!

For øvrig hadde det vært interessant om noen av leserne kunne bidra med replikker og historier om denne legendariske skikkelsen i Fredrikstad bys historie.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

Demokraten, innlegg 18. mai

Bruk av bilder

En lokal samfunnsaktør kom for en tid siden med en betraktning som jeg har lyst til å reflektere litt over. Foranledningen var en konflikt innen medieverden der han i en ”replikk” i Fredriksstad Blad advarte mot å ”bære bensin til bålet”. Hensikten var tydeligvis å peke på at noen ved å blande seg inn, risikerte (uten å ville det) å vedlikeholde den aktuelle konflikten. Uttrykket han bruker, er uheldig etter min mening. Det finnes vel knapt noen som bruker bensin til å holde liv i et bål. Det minner mer om brannstiftelse. Det vanligste språkbildet er nok ”å bære ved til bålet”. Et beslektet bilde eksisterer likevel på tysk: ”Öl ins Feuer giessen”=  helle olje på bålet. Fordi det i dette uttrykket brukes verbet ”helle”, ligger den destruktive hensikt mer åpen. Den som heller eller slår bensin på bålet, har tydeligvis til hensikt å skape en brann. Og en slik insinuasjon lå det nok ikke i notisen i Fredriksstad Blad.

Vi båler og griller

Med det samme vi er i bålmodus, vil jeg peke på den uautoriserte orddannelsen ”å båle”. Ordet finnes ikke i offisielle ordbøker, men det brukes ganske ofte, både muntlig og skriftlig. ”Vi har også en leirplass hvor vi båler og griller når vi har lyst,” fortelles det fra Bergenhus barnehage i Rakkestad.

Å lage verb av substantiv (bål – båle, grill – grille) er svært vanlig i uformelt språk, men er ofret liten oppmerksomhet i grammatikken.

Vanlig ved forflytting

Verbdannelse fra substantiv er imidlertid temmelig vanlig når vi skal beskrive reisevirksomhet. Eks:

Bil       -bile                Vi bilte fra stasjonen til hotellet

Buss    -busse                        Han busset til jobben

Tog     -toge               De toget gjennom Europa

Selv om Bokmålsordboka registrerer denne betydningen,  er det nok en annen betydningsvariant som mer vanlig er knyttet til å toge, nemlig å gå i samlet flokk: ”Vi toget ut av kirken”.

Selv om disse eksemplene er hentet fra virkeligheten, registrerer vi at språkbruken er på kanten til å være barnslig.

I bilen

Med det samme vi er i bilen, vil det være naturlig å nevne verbene gire og kløtsje. Disse har sin opprinnelse i de engelske substantivene gear og clutch, men på engelsk kan vi ikke på samme måte bruke ordene som verb. Et østfoldsk, lydmalende ord er ”perte”. ”Han perta på meg”, betyr jo at han brukte perta (hornet) for å hilse på meg eller få meg vekk. Jeg ble overrasket over å registrere at perte er et rent østfoldord. I bokmålsordboka er bare ”berte” registrert, men bare som verb. Altså har vi her å gjøre med det mer vanlige ”verbalsubstantiv”, som er fyldig beskrevet i grammatikken. Vi kan i Fredrikstad høre ordet tute: ”Jæ tuta på’n”

Pert

Noen østfoldinger bruker ”pert” i betydningen fornærmet. Trolig er dette en avledning av ”perten”, oppført i Norsk Riksmålsordbok med betydningen ”kræsen, snerpet”. Dermed ser vi også slektskapet med ”pertentlig”.

En spesiell tut

Et ord vi brukte da jeg gikk på skolen var ”sleketut”. Det er betegnelsen på en elev som smisket med læreren. Orddannelsen er grei, sleke/sleike betyr å smigre og tut/tutt er ”noe som stikker fram”, altså er sleketut en som stikker seg fram ved å smiske og smigre.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  

Demokraten, innlegg 25. mai

Skjønnhet

Vi vet jo at skjønnhetsidealet forandrer seg over tid, og kanskje er det slik at variasjonene kan henge sammen med den alminnelige velstand i samfunnet omkring oss. Bestefar var født i 1870, og hadde vel opplevd at den ”slim line” som jentene hadde i hans ungdom mer hadde sammenheng med sult, slit og fattigdom enn med kroppsfokuserte drømmer. Og kanskje var det derfor bestefar likte damer med litt kjøtt på bena. Hans yndlingsbeskrivelse av en pen dame var at ”ho var tøkk og fet og pen”. Kanskje var det da jeg fortalte dette første gang til min kone, at hun beklaget at hun aldri hadde møtt bestefaren min.

Arbe’ og slite

Odd Børretzen siterer i en av sine mange sorgmuntre betraktninger denne tidlige varianten av grafitti, som skal ha vært håndskrevet på undergrunnstoalettet på den gamle Østbanestasjonen: ”Arbe’ og slite, tjene lite, og femogtyve øre for å drite.”

 

Tidene skifter

Selv i de magre tredveåra var det folk som gjorde det godt i forretninger, og enkelte drasset på tydelige velstandstegn i form av åpenbar fedme. Murmester Rolf Olsen hadde et muntert blikk og en skarp replikk. Han fortalte om en av disse velfødde, som nok fikk merke matknappheten under krigen ekstra godt. ”Han ble så tynn,” sa onkel Rolf, ”at da krigen var slutt, var’n blitt så tynn at han kunne bruke magaskinnet som handkle.”

Slapp diksjon, leksjon 1

Den nye, lokale slageren, Kai & Kai, trekker Fredrikstaddialekten ut i en så ekstrem konsekvens at professor Finn-Erik Vinje ifølge Fredriksstad Blad fikk åndenød og måtte anbringes i stabilt sideleie etter å ha sett et par av filmene med Kai & Kai på FB-TV. Han uttaler i ytterst dannede ordelag at: ”Nå agiterer man hemningsløst for slapp diksjon også!” Kanskje burde Fredrikstadguttane gi professoren et kurstilbud om forståelse av elementær selvironi.

Slapp diksjon, leksjon 2

Vi skal på ingen måte forsøke å konkurrere med Kai & Kai, men vi ble fristet over evne til å sitere en dames ufrivillige ordspill. Hun kan nok sies, allerede på femtitallet, å ha demonstrert en tidlig forekomst av det som professoren beskriver som ”hemningsløst slapp diksjon”. Omtrent slik ble det registrert av et våkent øre: ”Væ få vææ få væ få væ. Væ få vææ få skaft.” Hun skal selvsagt ha ment at: ”Enhver får være som han er, enhver får være som han er skapt.”

 

Dette er en tegning av Luse-Franz (ukjent kunstner), som var en kjent skikkelse i Oslos gater noen år tidligere enn Harald dukket opp i Fredrikstad. Utseendemessig kunne de ha litt til felles. Lillejørn Nilsen har en nydelig vise om Luse-Franz. Kanskje hadde også Harald fortjent et dikt eller en vise.

Harald Feiær’n

For noen tiår siden hadde vi noen som i likhet med romfolket i dag, tigget mat og småpenger i våre byer og lokalsamfunn. Vi kalte dem for byoriginaler eller bygdeoriginaler, og de ble på mange måter en akseptert del av samfunnet. En av disse var en loslitt, skjeggete figur som ble kalt Harald Feiær’n. Han gikk omkring og spurte forsiktig om ”noen øre te butten te Telbakk eller 30 øre te en tællærk ertetuppe”. (Trykkfeilene er lagt inn i et forsøk på å notere Haralds tannløse diksjon. En dag var han på døra til en dame på Selbak, og samtalen som utspant seg, var omtrent slik: ”Du harn’te e’ brø’tjive te mæ vel, Valborg, jæ er tå tulten!” ”Ja, men jæ har bara ost, Harald.” ”Nei, da får’e heller væra, Valborg,” sa Harald.

Ja, ja, tenker jeg, ”væ få vææ få væ få væ. Væ få vææ få skaft.” Kanskje det etter hvert blir plass til romfolket også?

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  

Demokraten, innlegg 11. mai

OM HUNDREDE ÅR ER ALTING GLEMT

Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

 

Knut Hamsun: Det vilde kor (1904)

 

En vogn med koks omkull

(Lesere vil helt riktig kunne påpeke at omkull skal skrives i to ord, medmindre vi vil bære over med mindre uregelmessigheter for å understreke betydningsforskjeller)

Fra en av våre trofaste lesere har vi fått på bordet en håndfull utgivelser av ”Fredriksstad Tilskuer” fra 1905.  Vi kan her lese om kong Haakons og dronning Mauds ankomst til landet. Men i disse gulnede avisene kan vi også lese mye annet stoff, begivenheter som ikke har fått sin plass i historiebøkene, men som er egnet til refleksjon over hundre års utvikling av samfunn, presse og språk.

For å lette lesningen av gotisk skrift på det gulnede klippet fra avissiden fra 21. november 1905 har vi gjengitt oppslaget i opprinnelig språkdrakt.

Kollisjon i 1905

En vældig Kollission

fandt Sted i Formiddag I Nygaardsgaden mellom to Kulvogne og en Droske. En Hest forspendt en Vogn med Koks sprang ud ved Kirken og satte i vildt Løb bortover Nygaardsgaden. Ved Jacobsens Kontor mødte den en anden, tom Vogn fra samme Kompagni, hvis Kjører resolut stansede den vilde Færd ved at kjøre sin Vogn tvers over Gaden. En Droske blev ogsaa indviklet i det vældige Sammenstød. Når undtages lidt Beskagigelse paa sæletøiet kom dog ingen av de Deltagende til Skade. Men det blev et møisommeligt Arbeide at samle op igjen Koksen, der laa spredt over hele Gaden fra Kirken til Sammenstødsstedet.

Mer kull

Enkelte vil fortsatt huske Fredrikstad-mannen Rudolf Abrahamsen. Blant annet var han kjent som oppfinner av ”Rudo-maskinene”, som masseproduserte Stabburets pølser i mange år. Rudolf fristet i noen strevsomme ungdomsdager skjebnen som sjømann på en liten, dampdrevet fiskebåt. Han var kombinert kokk og fyrbøter. En dag hadde de grov sjø, og båten stampet i motvind. Det nærmet seg middag og alle ombord så fram til et dugelig fårikålmåltid. Plutselig lød det en skarp ordre fra skipperen: "Hallo, de må ha mere kål på!" ropte han. Den unge Rudolf kjente jo skipperens sørlandsdialekt, så etter noe virring omkring i sitt arbeidsområde ble han plutselig usikker. "Menær'u kål, eller menær'u køl?" ropte han.

"Køl!" kom det med tynn l og med en sped sørlandsstemme.

Til tider må jeg nesten synes synd på mennesker som er prisgitt dialekter som ikke kan skille mellom kull og kål.

Seks – syv hundrede snitter

Den samme Rudolf var en nær slektning av Stabbur-Nilsen, og ved begravelsen til Rudolf var Gunnar Nilsen øverste administrator ved minnehøytideligheten på Bethel. Jeg var til stede under forberedelsene, og det var første gang jeg opplevde rausheten til byens store næringslivsmann på nært hold. Her skulle det ikke spares på noe, og jeg husker han slo ut med hendene og sa: ”Og det ska’ væra en seks- syv hundrede snitter!” Med Gunnar Nilsens karakteristiske uttale ble det ekstra svung på tallet.

En av mine bekjente irriterer seg til stadighet på TV-reportere som for å gi ekstra trykk på sine mengdeangivelser, bruker den svært antikverte formen hundrede, og hver gang han påpeker dette, ser jeg Gunnar Nilsen for meg i Lillesalen på Bethel en aprildag i 1963.

Men om dette som med andre viktige og uviktige minner kan vi si med vår store dikterhøvding: ”Om hundrede år er alting glemt.”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller til www.folkeminne.no

 

Artikkeloversikt