Search Login

Demokraten, innlegg 17. august

Nok er nok

Jeg overhørte for en tid siden en samtale mellom to svært meningsbevisste mennesker ved et kafébord. Det syntes å dreie seg om en hage i nabolaget. Eieren hadde plantet et hav av blomster, og nå hadde han visstnok også montert springvann og til overmål satt opp et feiende, flott lysthus. ”Nei, jeg sier det, jeg,” sa den ene, ”nok er nok!” Så vidt jeg forsto var dette en sluttsats de begge kunne enes om. Uttrykket ”nok er nok” synes etter hvert å sitte nokså løst i munnen, og ofte er det rettet mot andres grådighet og overflod. Etter den overhørte samtalen prøvde jeg for egen del å erstatte det første ”nok” med ”tilstrekkelig”, og da fikk uttrykket for meg en betydelig større selvransakende betydning. ”Tilstrekkelig er nok”, ville for mitt vedkommende si at jeg måtte vurdere huset, bilen og inntekten jeg har opp mot hva jeg egentlig trengte, strengt tatt. Kanskje tilstrekkelighetsgrensen min er nådd for lengst?

Havesyke

Jeg er vokst opp i en nøysomhetskultur som betydde etterlevelse av det bibelske pålegg om å ”vokte seg for havesyken”.  Selv om jeg i min barnlighet trodde at dette dreide seg om den samme haven som vi sang om i ”Jeg vet en deilig have”, dreier det seg selvsagt ikke om hagestell og blomster, springvann og lysthus,  og det handler ikke engang om en sykdom. Ordet havesyke er gammelmodig bibelspråk (1930-oversettelse) for grådighet.

Ordet havesyke kommer fra tysk: Habsucht, der Hab(e) betyr eiendom og -sucht betyr søken/leting/higen.

Å stjele som en ravn

Nei, nå skammær jæ mæ, sa ho Tju’-Kari, har jæ nå vært og støli igjen. Dette var et av min fars mange uttrykk. Han la nok mer vekt på skammen enn på tyvaktigheten og brukte det i situasjoner der han ble minnet om noe som han hadde lovet å gjøre, men som han hadde glemt. Jeg vet ikke om ”Tju’Kari” var en virkelig person, men dersom vi skal ta tilnavnet bokstavelig, kan vi anta at hennes tyvaktighet nærmest var en del av hennes natur, slik at vi kan si at hun stjal som en ravn. Da vil Tju’Karis situasjonserkjennelse nærmest dekkes av vårt faste uttrykk ”naturen går over opptuktelsen”. 

Ravn og skjære

Både ravnen og skjæra har en kronisk hang til blanke gjenstander, og dette er et tema som også gått inn i operaverdenen, og en av Rossinis kjente operaer har tittelen ”Den tyvaktige skjære”, som ble uroppført i 1817.

Den tyvaktige gris

Mer ukjent er det vel at en tyvaktig gris var nær ved å forårsake en krig mellom USA og Det Britiske Samveldet (Canada) for halvannet hundreår siden. Historien hadde sitt utspring i en konflikt på øygruppen San Juan som ligger mellom Vancouver Island og det amerikanske fastlandet. Selv om øygruppen utvilsomt ligger innenfor USAs nærområde, hadde begge de to nasjonene økonomiske interesser der. Den 15. juni 1859 oppdaget den amerikanske bonden Lyman Cutlar at en spraglete gris hadde vært på ferde i åkeren hans og tatt for seg av potetene. Bonden skjøt det grådige dyret uten å nøle. Grisens eier, den irske naboen Charles Griffin, ble svært opprørt da han fikk høre om avlivingen av grisen. Naboene klarte ikke å komme til enighet og saken ble politikermat. Det amerikanske forsvaret reagerte med å sende 66 soldater til stedet 27. juli, noe som resulterte i at britene reagerte med å sende 5 krigsskip til øygruppen. Den britiske admiral Baynes erklærte at han ikke aktet å kaste to nasjoner ut i en krig på grunn av uoverensstemmelse om en gris. Likevel eskalerte stridighetene, og USA hadde til slutt 461 soldater som var væpnet til kamp. Britene svarte med daglig å avfyre 52 kanoner ut over havet for å advare amerikanerne.

San Juan ble satt under militært styre fra de to nasjonene i 12 år etter episoden med grisen. I 1871 fikk den tyske keiser Wilhelm 1. i oppdrag å opptre som dommer. Året etter, 21. oktober 1872 dømte han til fordel for amerikanerne. Øygruppen San Juan huskes i dag for en krig som i sin tid kun kostet ett eneste liv, og det var en sulten og tyvaktig gris.

Kanskje burde også nasjoner besinne seg på et tidligere tidspunkt enn det vi kan lese av daglige nyhetsbulletiner. La NOK VÆRE NOK.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller til www.folkeminne.no

Demokraten, innlegg 10.august

Fra forrige uke

Sist uke handlet spalten om et fenomen som jeg kalte for språklig forsterkning, og da gjaldt det i hovedsak forsterkning av adjektiv og adverb av typen bælpen og ille godt. Som stilskrivende folkeskoleelev husker jeg at  vi fikk rødpennadvarsler mot å overdrive den slags forsterkninger. Vi ble innprentet av lærer Tormod Ahlsen på Trara skole at vi i det minste måtte bytte ut veldig med svært. Jeg tror det gikk på at ”veldig” ble litt for muntlig, kanskje grensende til folkelig eller til og med vulgært. Senere i livet opplevde jeg et møte med en nordnorsk folkehøyskoleelev som av sine medelever ble kalt Roger ”Vældig” Hansen.  Hansen ble senere i livet ordfører i sin hjemkommune, og så vidt jeg vet, representerte han et tradisjonelt folkelig parti.

Denne ukens språkligheter skal også handle om en type forsterkning, men denne gangen er det substantivet som står i sentrum. Enkelte førsteledd i sammensatte substantiv hever ordet fra det alminnelige til noe særskilt og overordnet. Slike førsteledd kan være hoved-, riks-, universal-, erke-, over-.  

Hoved-

Dette førsteleddet kommer av det norrøne hǫfuð, som betyr hode. En kan vel si at hodet både er det øverste og det viktigste hos oss mennesker. Hvis vi lar ”det/den viktigste” ligge som en tolkning på alle sammensatte ord med ”hoved-” som førsteledd, ser vi at det er temmelig dekkende for betydningen av ordet, f.eks: hovedstad, hovedgate, hovedmann, hovedavtale, hovedsak.

Min far kom en gang med denne finurlige utfordring: ”Si meg, hvis en bie kommer og stikker deg i hodet, er det da å betrakte som en bisak eller en hovedsak?”

For et kvart århundre siden reiste jeg sammen med en gruppe turister på en utrangert lokalbåt fra Tromsø til Lofoten. Vi hadde skiftende vær, med tilløp til storm i kastene den første dagen, men neste dag opprant med et oppvisningsvær av de sjeldne. Jeg fikk være på brua hos kapteinen og fikk til og med gløtte i skipets logg. Der hadde kapteinen skrevet med prydelig skjønnskrift: ”Hovedpent vær i dag”.

Norsk Riksmålsordbok har notert denne bruk av førsteleddet hoved- som en foreldet uttrykksmåte der det beskriver ”i meget høy grad” av et adjektiv. Som eksempel er nevnt hovedrik.

Erke-

Erke- betyr ”den første innenfor en bestemt gruppe”. Dette førsteleddet kan forsterke både substantiv, eks.:  erkebiskop, erkekjeltring, erkeengel, men unntaksvis også adjektiv, eks.: erkekonservativ.

Erkeengler

I kristen/jødisk/islamsk tradisjon opereres det skiftevis med tre, fire eller syv erkeengler. I Bibelen omtales likevel hovedsakelig Gabriel og Mikael. Noen erkeengler har fått plass i navnetradisjonene våre. Gabriel og Mikael (Mikkel, Mikal) er de vanligste, men i følge Statistisk Sentralbyrås navnestatistikk er det 255 menn som heter Rafael, som også var en av erkeenglene. Englene finnes også på verdenskartet: Los Angeles er en kortversjon av det opprinnelige navnet: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning). Byens historie har referanse til erkeengelen Gabriel. På den andre siden av verdenskartet finner vi Arkhangelsk i Nord-Russland. Navnet betyr erkeengel og kommer av erkeengelen Mikael, som byen er oppkalt etter.

Fra Tor Inge Berger har vi mottatt følgende anekdote med lokal forankring:

Åpenbaringen

Det er nok fremdeles en del sarpinger som har minner om William Mikalsen. Ærlig, real og respektert. ”William er jo alle tiders”, sa folk,” bare så synd at han er kommunist”. Likevel ble William Mikalsen valgt til varaordfører i Sarpsborg i 1945.

William hadde lenge gått uten arbeid før han fikk jobb som linjemann i Sarpsborg elektrisitetsverk. På den tiden tok verket i bruk en ny stige som kunne sveives opp til der man skulle installere. I tredje etasje satt sorenskriver Christian B. Apenes bak skrivebordet på sitt kontor. Han pusler med noen juridiske problemer, da med ett et ansikt kommer glidende opp foran vinduet. Deretter følger en overkropp. Sorenskriveren reiser seg, går bort til vinduet, åpner og ser ned for så å utbryte: - Jeg trodde at du var blitt til engel, William.

Men bolsjeviken var lys levende.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller til www.folkeminne.no

Demokraten, innlegg 27. juli

Konkurranse

Kitten var et morsomt barn, men han visste det ikke selv. En dag satt han og hørte at de voksne snakket om en eller annen konkurranse. Han var enda så liten at han ikke forbandt noe spesielt med det ordet konkurranse, eller konkeransje som det ofte ble uttalt. Plutselig bryter treåringen inn i voksensamtalen. ”Å, er 'e konkeransjen han hetter 'æ, jæ trudde det var donkeransjen jæ.” Kitten hadde fått med seg at familien ved et tilfelle måtte sende bud etter doktor, og i Fredrikstad var det på første halvdel av 1900-tallet en lege som het Johan Dunker Arntzen.

Mannjevning

En spesiell form for konkurranse kalles for mannjevning. Det er en slags sammenligning mellom to personer for å finne ut hvem som er den beste. Kanskje er det en øvelse som er mest utbredt i den mannlige delen av befolkningen. En spesiell mannjevning ble overhørt på Gressvik for mange år siden. Replikkvekslingen er ganske selvforklarende og gjenfortelles slik:

- Ekken er'e som er flinkast te å spelle tuba, enten jæ eller han Leven?

- D'er du det!

- Drekk!

Selvutvikling

Det høres av og til at noen av en eller annen grunn påpeker at de konkurrerer mot seg selv. På den måten kan de utvikle seg selv og sine ferdigheter uten å hovere over andre.

Det kan jo like fullt føles godt å fortelle om sin utvikling, slik det var tilfellet for en liten gutt som ikke uten en viss stolthet henvendte seg slik til sin bestefar: ” Far, far, i går dret jæ på mæ fem ganger, i da' har jæ dreti bare to!” – Utvilsomt en betydelig utvikling!

Sammenligning

I østfolddialekten kan det fortsatt høres sammenligninger som for utenforstående kan synes temmelig meningsløse. ”Du er’nte no’ mettære du enn jæ” kan vi høre, og da er det ikke snakk om noen spisekonkurranse, for mettære betyr i en slik sammenheng rett og slett bedre. Mettære er et adjektiv i komparativ form, og en kan vanskelig tenke seg formene mett eller mettest med samme betydning. I andre østlandsdialekter kan mett bety fylt/full. ”Der var det mett av folk”, betyr rett og slett fullt av folk.

Likære/likaste er et annet sammenlignende adjektiv. Dette brukes i både komparativ og superlativ form. Eks.: ”Han er’nte stort likære enn broren” og ”Det er det likaste jeg har sett”

Mer som

Min bestemor hadde en ganske sjelden måte å uttrykke sammenligning på. ”Det bryr jæ mæ'nte om mer som katten,” kunne hun si, og det betyr i vanlige ordelag: ” Det bryr jeg meg ikke mer om enn katten.”

Av og til tar dialekten spesielt originale vendinger, og jeg føyer til et siste eksempel på bestemors sammenligningsuttrykk.” Døm er'nte mer'n like som mæra og bjønn.” Den bisarre sammenligningen mellom hest og bjørn er en ting, men legg spesielt  merke til ordstillingen: mer enn like som. Det er nesten så en kan bli fristet til å bruke Knut Hamsuns talende karakteristikk: ”Det er så ravgalt at det grenser til kunst.”

 

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 3. august

Forsterkning

Av og til føler vi behov for språklige forsterkninger når vi skal beskrive personer, opplevelser eller fenomener. I en tilstand av valgets kval sto jeg forleden dag foran brødhylla i en av våre dagligvarebutikker. En dame med velfylt handlevogn skjønte nok hvor usikker jeg var og kom meg til unnsetning. ”FFK er ille godt,” sa hun og pekte med kjennermine på et brød innpakket i rødt og hvitt papir. Fredrikstad har blitt kjent og gjenkjent på det forsterkende ordet ille. ”Ille bra, ille koselig og ille moro,” sier vi, selv om vi for tiden ikke nødvendigvis knytter det opp mot FFK.

Bæl-

Et annet lokalt, forsterkende ord er bæl-, og min medkunde kunne med samme betydning sagt bælgodt i stedet for ille godt. Denne forstavelsen er registrert flere steder i landet, både på Vestlandet og på Østlandet. Hvis vi leter etter betydningen av bæl-, havner vi i to forskjellige teorier. Norsk Riksmålsordbok opplyser at bæl- egentlig kommer av belg-, som i blåsebelg. I vårt fylke støttes denne teorien i substantivet belgmørke, skjønt de fleste av oss nok tyr til den bredere dialektuttalen når det er snakk om adjektivet bælmørk(t). Også ”Den Danske Ordbog” har oppført bælgmørke med forklaringen mørkt som i en bælg.

Den andre teorien om bæl- finner vi i den nettbaserte Nynorskordboka. Her blir det opplyst at bæl- trolig har sammenheng med ”berde/bæle”, antatt islandsk opprinnelse, berði (: lurk, klubbe), svær, tjukk og klubbet skapning eller ting: ei berde til merr, stokk.

Her kan vi kanskje ane en mer logisk sammenheng i substativet bælverk.

En kvalifisert gjetning går i retning av uavgjort mellom belg- og berde, eller som en av mine mange tanter sa når hun i panisk angst for uenighet hadde lyttet til en diskusjon som begynte å få temperatur. ”Jeg trur på en måte at dere har rett begge to!” sa hun.

Sjargong

Mange vil nok reagere negativt på vårt dialektuttrykk ille bra fordi de to ordene har tilnærmet motsatt betydning, men østfolddialekten er ikke alene om slike paradoksale forsterkninger. I Hedmark kan vi høre uttrykket styggpen i betydningen meget vakker. I de senere år har det nærmest gått inflasjon i forsterkende sjargong som helt sjukt og sinnsykt. Ordet sinnsykt er jo hentet fra psykiatrien og brukes oftest om alvorlige diagnoser som schizofreni. For noen år siden gikk Kurt Nilsen til topps i sangkonkurransen ”World Idol”. Han brukte ”sinnsykt” så mange ganger i seiersintervjuet at et leserinnlegg i Adresseavisen hadde overskriften ”Kreftsykt bra av Kurt Nilsen”. Innsenderen fikk trolig frem et poeng.

Verditap

Inflasjon er ensbetydende med at pengeverdien synker, og slik er det også med bruk av ord. André Bjerke demonstrerte dette i et interessant eksempel. Han skulle skrive en hilsen, en tale eller en nekrolog der han ville fremheve hvilke fremragende egenskaper den aktuelle personen hadde hatt. Først skrev han: ”NN var en meget stor mann.” Han korrigerte seg selv umiddelbart, strøk ordet meget og slo fast at formuleringen ”NN var en stor mann” ikke gjorde mannen mindre, snarere tvert imot.

Etter nok en kritisk gjennomgang valgte stilisten å stryke enda et ord, og hyllesten ble komplett: ”NN var en mann!” 

 Mine besteforeldre fortalte om en forgangen tid da en kunne kjøpe seks brød for en krone. Men da hadde man valget mellom ”Alminnelig brød” og ”Kneipp”. Nå har det gått inflasjon i brød, i fotballspillere, og i butikkjeder og vi står forvirret midt i en ”Mega-verden” og er ”Prix-gitt” elskverdige damer som peker og sier: ”FFK er ille godt!”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten 20. juli

Til sjøs

Denne uken skal vi se litt på vår språklig arv fra sjømannslivet. Mange av våre dagligdagse uttrykk har har sin opprinnelse nettopp i vår maritime historie.

Loslitt

Vi vet jo alle hvordan uttrykket blir brukt, nemlig lurvete, utbrukt, slitt og sliten, og vi forbinder det vel kanskje med lo som i lodotter, men i virkeligheten har det sin opprinnelse i lo(vart), motsatt le. Den siden av skipet som står mot vinden kalles lovart, mens motsatt side kalles le. Det er jo naturlig at den siden der vinden går inn i seilet (skværseilet), blir mer slitt enn le-siden av seilet. Seilene bli bokstavelig talt lo-slitt.

Peiling

Jeg ha’kke peiling, kan vi si, men tenker vel ikke på at dette har med navigasjon å gjøre, men når vi peker på det, virker det jo helt naturlig.

På catwalken

Kanskje tror vi at catwalken har fått sitt navn fra den smygende, katteaktige måten som mannekengene beveger seg på. Men i virkeligheten er det et maritimt uttrykk. Catwalken er en opphøyd gangvei på et seilskip, bygd for at sjøfolkene skal kunne gå tørrskodd over dekk. Katten liker jo ikke å bli våt på potene, derav navnet. Men så til Fredrikstads ”catwalk”:

Med dongeri og nylonskjorte

Det er ingen tvil om at de hjemvendte førstereisguttene nøt godt av en betydelig status i min  tidlige ungdom. Jeg husker de godt hørbare sukk som gikk gjennom jenteflokken da disse guttene spradet forbi ”Kritiker’n” med trange dongeribukser med sleng, og med nesten gjennomsiktige nylonskjorter med ”Camel” i brystlomma. Jo, dette var gutter med høy sjarmørfaktor. Og det var vel ikke fritt for at vi, de litt yngre guttene, følte oss nærmest litt loslitte, og at vi falt i kurs på denne arenaen. ”Kritiker’n” var en rekke benker som var stilt opp ved siden av hverandre bortest i Nygaardsgata mot Kirkeparken. Dette var enden av promenadestrekningen som startet ved Det Glade Hjørnet. Der satt det alltid ungdom som kommenterte seg imellom og kom med spredte bemerkninger til dem som passerte.

En pike i hver havn

På slutten av 1950-tallet ble det fra Øra kringkastet på kortbølgenettet program for nordmann i utlandet. Hver onsdag og lørdag gikk programmet ”Postkassa” på lufta. Dette var en slags ønskekonsert med litt mer populærmusikk enn den tradisjonelle ”Ønskekonserten” fra NRK på mandag kveld klokka åtte. Jeg var en ivrig Postkassa-lytter. I programmet ble det sendt ønskeplater til og fra den store verden med personlige hilsener mellom kjærester som var adskilt av ”Det store blå hav”. En hilsen som jeg husker spesielt godt, var fra en sjøgutt som sendte kjærlige hilsener ”til jenta mi der hjemme”, og så ble navnet på båten nevnt. Slik var skikken i Postkassa. Denne gangen ble meldingen etterfulgt av en litt streng melding om at dette nok var litt utenfor det tillatte mønster, for de hadde fått beskjed om at det aktuelle skipet var en ferje som gikk i trafikk mellom Østsiden og Vestsiden i Fredrikstad.

Fra Tor Inge Berger har vi mottatt følgende anekdote:

  

Kildekritikk

Det var i de dager at professor Edvard Bull d.y. arbeidet på sin doktorgrad: Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd: tre norske industristrøk. En dag da han ruslet på brygga i Selbak, kommer mot ham en eldre mann. Ganglaget og det værbitte preget fortalte om en gammel seilskutesjømann som så det under sin verdighet å sette bena på et steamerdekk.

Bull kom i snakk med karen og spurte ham om han hadde lyst å fortelle litt om livet til sjøs og til lands. Og karen fortalte. Om storm rundt Kap Horn og stiv kuling i sjappene i Valparaiso. Det gikk en time og godt innpå en til da han avslutter: - Her har du mitt liv. Noe er sant og noe er jug. Og hva som er hva, får du finne ut sjøl.

 

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt