Search Login

Demokrate, innlegg 21. september

Journalføring

Min mor var i flere år ansatt på kontoret til dr. Krogstad, som drev som øre-nese-hals-spesialist i Fredrikstad på 1930-tallet. Hun fortalte at han var svært nøye med å journalføre ordrett det pasientene sa. Det er jo en forbilledlig praksis, men av og til kunne det ifølge mamma få en utilsiktet komisk effekt på grunn av kontrasten mellom det svært muntlige, dialektpregede og de mer høytidelige fagtermene. Ved ett tilfelle sto det å lese: ”Pasienten klager over at det er så atælt inni det venstre øret. Og under den siste t-en hadde han satt en markant strek for å demonstrere pasientens uttale, - muligens fra Torsnes eller Borge?

Atæl

Ordet betyr vrang, kranglevoren, ekkel og skriver seg fra det germanske atall. Hvis vi slår opp i Yann de Capronas monumentale verk ”Norsk etymologisk ordbok”, ser vi at ordet atæl, i likhet med de fleste andre ord i språket vårt, har forfedre også i andre språksamfunn. Det er blant annet i slekt med det latinske ordet odium, som betyr hat, jfr odiøs. Atskillig nærmere synes den armenske slektningen ateam å være. Ordet betyr ”jeg hater”, og jeg kan levende forestille meg hvor inderlig dr. Krogstads pasient hatet sin øreverk.

 

Øret

Vi vil nå avlegge det andre dialektspesifikke tegnet i den gamle legejournalen en visitt. I uttalen øret, (med uttalt siste t), kan vi med temmelig stor sikkerhet plassere personen øst for Fredrikstad og i retning sørover mot Borge/Torsnes. Uttale av t i utlyd går så langt sør som til Halden og så langt ut som til Hvaler.

Hjem til Torsnes

Skuespilleren Kalle Øby har alltid hatt et skarpt øre for dialektdetaljer. Han hadde selv det meste av sin oppvekst på Byens Marker. Han refererte en gang en samtale han overhørte på Torsnesbussen først på sekstitallet. En eldre mann kommer inn sammen med det som trolig er et barnebarn. De kommer bakover i bussen der Kalle sitter og stanser ved setet foran Kalle. ”Du får settæ dæ deer, så setter jæ mæ utte me’ dæ!” sier bestefaren. Gutten setter seg innerst. Han titter nysgjerrig ut av vinduet og får se noen arbeidsfolk som skal buksere en stor kasse inn på et lasteplan. Han peker og sier: ”Far, åffer har’øm de’ tøvvet?” Kalle var ikke i tvil, de var på tur hjem til Torsnes.

Søvv og tøvv

Her er det mye god og hjemlig østfolddialekt. Men selv om Torsnes nå er en del av Fredrikstad kommune, kan vi med stor grad av sikkerhet plassere uttalen tøvvet i et område utenfor de gamle bygrensene. Vi finner denne uttalevarianten på østsiden av Glomma, langs en akse nordover fra Torsnes mot Borge og Sarpsborg. Innenfor Fredrikstads gamle grenser heter det ikke søvv og tøvv, men sævv og tævv.

 

Langt hjemmefra

Jeg husker at jeg som russ i 1963, hadde en del forbindelse med russemiljøet i Sarpsborg. Ved et tilfelle begynte samtalen å dreie seg om noen som ikke var tilstede.

Sarpingene omtalte flere ganger en kamerat som het ”Bøven”. Lenge satt jeg å hørte på, men til slutt måtte jeg spørre hvem denne ukjente Bøven var. Da var det at en av mine vennligsinnede medruss kunne opplyse mitt formørkede sinn. ”Kjenner’nte du  Bøhøvven ’æ?” sa han.  Og plutselig hørte jeg hvor langt jeg var hjemmefra.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 14. september

Himme

Bestefar og bestemor hadde på sine gamle dager reist en tur til Oslo. Midt på Karl Johan snublet bestemor og falt. Hva gjorde bestefar, hjalp han henne opp? Langt ifra, nei han ble så redd at han tok til å kjefte: ”Å sku’ du her inne å gjøra ’a, kunne du’nte hølt dæ himme?” Og mens bestefar sto og kjeftet, kom en fremmed mann og hjalp bestemor opp. Men da bestefar kom hjem, fortalte han med nådeløs presisjon om sin egen forvirrede figur og lo så han ble rød i ansiktet.

Språklighet

Formen ”himme/hime” har fått sin landsdekkende plass i i to ordsammensetninger. Det er ”himkok” og ”himavla”. Av disse er nok det førstnevnte best kjent fordi hjemmebrent-”industrien” synes å ha holdt sin posisjon både i opp- og nedgangstider, mens ”himavla” synes utelukkende å ha vært kjent fra krigens dager.

Himavla

Under krigen ble tobakk en mangelvare i butikkene, og som en naturlig følge av den strenge rasjoneringen økte kreativiteten til de nikotinavhengige. På svartebørsen og på det private byttemarkedet økte verdien av alle tobakksvarer. Enkelte valgte å kutte sigarettene for å kunne bytte til seg større kvanta av andre varer. Andre prøvde å dyrke egen tobakk. Selv om det norske klimaet ikke egnet seg spesielt godt for den slags produksjon, var det mange som anla sin spesielle plantasje ved en solrik vegg i bakgården.  Oppskriften på vellykket ”hjemmeavlet” tobakk ble villig delt mellom de nikotinhenfalne.

Tobakksdyrking

Bestefar var en av dem som ville prøve seg. Veggen på baksiden av hytta vendte mot øst og var et yndet og solrikt sted. Selv om jorda var grunn der, fylte bestefar på med god matjord. Han sørget for grundig bearbeiding slik at jordsmonnet ble porøst og velegnet, slik oppskriften fortalte. De små tobakksfrøene ble omhyggelig lagt i riktig dybde, og bedet ble pleiet med gjødsel, vann og kjærlighet. Plantene trivdes, og det var nesten som i visa om Tornerose, der ”hekken vokste kjempehøy”.

Innhøsting

Pappa, som hadde ansvar for plantasjen sammen med sin svigerfar, fortalte hvordan de nøye studerte denne fremmede veksten, som skulle skaffe dem så meget glede. Han hadde lest i leksikon at tobakksplanten tilhører samme familie som potetplanten, og dette kunne de med selvsyn se, men likevel kunne de nok bekrefte, slik det sto skrevet, at tobakksplanten nok hadde noe større blader.  Jo nærmere innhøstingen de kom, jo ivrigere var de til å måle og lukte og kjenne på plantene. Endelig kom dagen! De skar tobakksplantene så nært til bakken at de fikk med seg alle nikotinbærende deler.. De innhøstede plantene skulle nå bades i sviskesaft slik oppskriften lød, før den skulle henges opp på loftet hvor det var varmt og luftig.

Sjokket

Bestefar var en ordenskar, og han skulle stå for etterarbeidet med jorda i ”tobakksplantasjen”. Han var i gang med å grave opp røttene da han gjorde sin oppdagelse: Like under det øverste jordlaget støtte han på noe som i mistenkelig grad minnet om poteter. ”Ivar,” ropte han, ”kom og gå hit, det er noe jæ ente skjønner!” Plantasjeeierne kunne straks konstatere at det var poteter. Og forklaringen var at de i sin iver etter å gjøre jorda så porøs som mulig, hadde blandet den med opprevne avispapirsider og  -- potetskrell. Og der under et tynt jordlag hadde naturens lov om den sterkestes rett igjen fått sin bekreftelse. Kappløpet mellom de beslektede artene hadde bokstavelig talt ført til ”en skikkelig skrell”, som det heter i travsporten. Bestefar satte i alle år poteter på noen magre jordlapper på hyttetomta, men aldri har potetåkeren blitt pleid så samvittighetsfullt som dette krigsårets ”tobakksplantasje” i solveggen bak den svarte hytta på Saltnes.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, 31. august

Billigsalg

Nederst i Glemmengata lå det tidligere en forretning som het Billigsalg. De drev innen konfeksjon, stoff og trikotasje. Det skal være usagt om varene i denne butikken var så mye billigere enn hos konkurrentene, men det var noen som mente at butikken av og til kunne ha overraskende gode tilbud. Selv ble jeg kledd opp med min første ”voksne” dress i denne butikken. En venn av familien ble på femtitallet vitne til følgende episode: En middelaldrende dame kom inn og spurte ekspeditrisen om de hadde madinusasneller. ”Madinusasneller?” spurte ekspeditrisen. ”Ja,” sa damen, ”jeg har tatt med en slik hjemmefra.” Og opp av vesken tok hun en ganske alminnelig trådsnelle med tydelig påskrift: MADE IN USA.

Språklig invasjon

Vi blir i stadig økende grad invadert av ord og uttrykk fra andre språk, noe som i og for seg beviser at vi er en del av et internasjonalt samfunn. Av og til kunne vi kanskje ønske litt mer moderate doser, spesielt når vi ser at gode, norske ord erstattes av engelsk eller svensk. I en enkel og helt privat betraktning tillater jeg meg å konkludere med at disse to språkene står for den største språklige invasjonsraten.

Forskjeller

Den svenske og den engelske ”invasjonen” synes likevel å ha forskjellige innfallsvinkler, begrunnelser og målgrupper. Den svenske påvirkningen kommer helst ad muntlig vei, gjennom radio og TV, i reiseliv, på kafeer og i restauranter, dagligvarehandel (harry-handel), kontakt mellom ungdomsgrupper, etc. Engelskpåvirkningen synes å være mer koblet til skriftspråket og i særskilt grad til faglig særspråk innen business, IT, akademiske fag/utdanning, akademia, politikk, kommunikasjon, trafikk og bilindustri, data. En forsiktig konklusjon går på at engelskpåvirkningen bidrar i større grad til å øke den språklige fremmedgjøringen i samfunnet, spesielt hos den eldste generasjonen.

Den synes også å være mer åpenbart økonomisk motivert enn den svenske ”invasjonen”.

-ismene

Norsk har i flere hundre år vært under påvirkning av andre språk, og vi har i språket vårt en rekke ord som er tatt inn uten å forandre skrivemåte. Dette er ord og uttrykk som vi kan kalle innlån. Med andre ord og uttrykk har vi fornorsket skrivemåten. Noen er blitt så naturlig del av språket vårt at vi knapt kan ane opphavet i det hele tatt.

Det kan være spennende, ikke minst for vår språklige nysgjerrighet, å dele ordene og uttrykkene inn i grupper som forteller om opphavet. De vanligste gruppene er svesismer (svensk), anglisismer (engelsk) og romanismer (italiensk, fransk, spansk).

Fra fremmed munn

Det hender at vi har morer oss litt over utlendingers ufrivillige språkkomikk, som skiltet i innvandrerbutikken som meldte: ”Kommer plutselig tilbake” eller den utenlandske kioskmedarbeideren som smilende kunne fortelle at: ”Vi har pissa i fryser’n”.  

Fra ”Junaiten”

For 25 – 30 år siden samarbeidet jeg med den norskamerikanske reiselivsoperatøren Arne Brekke   Nord-Dakota. Arne var norskfilolog og bekledde en lærerstilling ved Universitetet i Grand Forks, ND. Han ivret spesielt for kulturutveksling, og han fortalte at han ved et tilfelle var ansvarlig for en gruppe som for første gang skulle besøke sine forfedres bygd i Vik i Sogn. Det var ordnet med privat innkvartering, og  Arne hadde sørget for å koble sammen i slektninger eller i det minste mennesker som hadde samme interesser. En from, blåhåret dame med aktiv kirketilknytning havnet hos noen trauste indremisjonsfolk. Det ble bedt til bords, og de hadde akkurat rukket å synge bordverset. ”I Jesu navn går vi til bords” da den lille damen reiste seg og sa på ganske forståelig norskamerikansk: ”Unnskyld, men jai må gå, for jai må alltid ta noen pills før middag.”

Misforståelsen var til å leve med, men som Arne Brekke sa: ”Det hadde jo hjulpet hvis hun hadde lært seg norsk substantivbøyning, for i norsk bedehusmiljø er det jo forskjell på pils og piller”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 7. september

Otei

Barnebarn Martin har alltid vært en frisk fyr, og har blant annet bidratt med et positivt internuttrykk når vi skal bekrefte noe. ”Otei,” sier vi og minnes muntert hvordan Martin som tråring lanserte sin utgave av et verdensledende ord, nemlig OK.

OK

Den amerikanske språkprofessor Allan Metcalf har skrevet en bok om ordet OK (OK: The Improbable Story of America's Greatest Word. New York: Oxford University Press, 2010), hvor han påstår at OK er verdens mest trykte og uttalte ord. OK vinner til og med over de første ”ma”–lydene fra verdens babyer.

Historien om OK

Det verserer flere teorier om opprinnelsen til ordet. Ovennevnte professor holder seg til teorien om at OK er en forkortelse av oll korrekt, en spøkefull feilskriving av beskjeden all correct. Dette var en alminnelig brukt godkjenningsformulering på offentlige dokumenter i USA på 1830-tallet. Foreløpig er det temmelig dunkelt hvordan en slik feilskriving kunne få slik popularitet, men hvis vi kobler dette til det tilstundende presidentvalget i 1836, begynner det å svinge! Den heteste presidentkandidaten, Martin van Buren, som vant valget, gikk under navnet Old Kinderhook. Hans støttespillere dannet OK Club, og det var trolig denne gruppen som koblet presidentens og klubbens initialer sammen og dannet OK (oll korrekt).

Andre teorier

Det meget anerkjente oppslagsverket Brewer’s Dictionary of Phrase and Fable holder imidlertid en annet teori for å være mer sannsynlig. Her kobles OK til den pågående slavehandel i USA på 1830-tallet. På det afrikanske stammespråket Mandingo skal ”O ke” bety all right, og på stammespråket Wolof sier man ”waw kay” når en vil uttrykke ja, virkelig. Bruken av godkjenningsfrasen OK (Okay) i de toneangivende Ny England-statene på slutten av 1830-årene kan skyldes den konstante språklige innflytelsen fra flyktninger fra de sørlige slavestatene. I europeiske språk (engelsk) ble OK første gang registrert i 1839.

Utvidet bruk

Det sies at overgangen fra den formelle OK-godkjenningen til den folkelige bruken har gått ad muntlig vei til former som okay, okee, okey dokey og som The Simpsons Ned Flanders: okely dokely.

Tilblivelsen av okey dokey-formen, med det meningsløse rimordet dokey kan for øvrig minne om utviklingen av voksen-/ungdomshilsenen ”ha det” til barneversjonen ha det på badet – gjerne med tillegget din gamle sjokolade.

Martin

Og dermed er vi tilbake til Martin, ikke president Martin van Buren, Old Kinderhook, men til Martin barnebarn. Jeg kan forresten nevne at tilnavnet Old Kinderhook skriver seg fra stedet i staten New York der Martin van Buren var født. Kinderhook kommer fra nederlandsk og betyr vel noe i retning av barnekrok, og derfor melder vi denne gang fra barnekroken: ”Ha det på badet!” OTEI? 

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 24. august

Merkevarer

Vi som vokste opp på 40- og 50-tallet tilhører den første generasjonen som opplevde et internasjonalt varespekter i butikkene. De fleste av oss hadde foreldre som var enspråklige. Bare de færreste av oss hadde foreldre med allmennutdannelse utover folkeskolen eller kanskje middelskolen. Derfor var det naturlig at vi ble sendt på butikken for å kjøpe ”Sunnlikt-såpe” (Sunlight), og da Disney-kulturen strømmet inn over landet, var det naturlig at vi ba om ”Donnal Dukk” (Donald Duck). Jeg kan ikke med sikkerhet si når vi sluttet å kjøpe olabukser og gikk over til jeans. Mange av oss opererer vel fortsatt med den norske varianten, selv om vi i flere år gikk rundt med syltrange ”Vrangler-bukser” (Wrangler). Jeg husker at vi syntes det var nærmest pinlig når pappa i butikken ba om å få ”Sønlaitsåpe” og siste nummer av ”Dannel Dakk”, men pappa hadde hatt engelsk på middelskolen.

Sunlight

Lilleborg fabrikker opplyser at ”Sunlight” var den første virkelige merkevaren i verden.

Dersom man er i Liverpool, krysser elven Mersey og drar ca en norsk mil sørover kommer man til Port Sunlight. Dette er en landsby som har fått sitt navn etter den berømte såpen. Fabrikken lå her og fabrikkeieren William Hesketh Lever nådde på kort tid sitt mål om å produsere årlig 40.000 tonn av såpen. Den kom til Norge på 1920-tallet. Selv i Lilleborgs produktinformasjon blir det opplyst at såpen oftest blir kalt ”Sunnlikt” her i landet.

Donald Duck

Jeg husker godt mitt første Donald Duck-blad. Vi hadde vært på tur sammen med tante Ragnhild og onkel Harald (som egentlig var omgangsvenner av mine foreldre) på første påskedag i 1953. Det var fire voksne og to barn i deres lille Mercedes 170 V på tur til Halden og Prestebakke. Det hele var et eventyr for Kari og meg, uvante som vi var med slik rullende luksus. Og på toppen av det hele kom vi hjem til fire pent danderte marsipanegg på en seng av treull og med flere ark med glansbilder til Kari og Donald Duck til meg. Vår elskelige leieboer, fru Knudsen, hadde lagt påskegaven på utsiden av døra. Det jeg husker best, var Donald som gikk i søvne med ZZZ-tegn i snakkeboblene mens han forsynte seg med kyllinglår fra kjøleskapet. Både kylling og kjøleskap hørte fortsatt til i våre fremtidsfantasier i 1953.

Wrangler

Jeg gikk fortsatt på folkeskolen da jeg fikk min første Wrangler-bukse. Den var noe magisk med det blå dongeristoffet, og en kan vel si at magien har holdt seg i imponerende lang tid. Kjært barn har som kjent mange navn, og vi kan tillate oss å se på historikken til de mest kjente betegnelsene.

Jeans

Så tidlig som på 1500-tallet ble det i den italienske bystaten Genova laget slitesterke arbeidsbukser. De buksene som ble laget til de genovesiske sjøfolkene var sydd av dette slitesterke, blå stoffet. Navnet jeans kommer imidlertid fra franskmennene, som begynte å produsere kopier av buksene. De brukte stoffet denim og kalte buksene for ”Bleu de Gênes (Genova-blå), og Gênes ble på fransk uttalt omtrent som vi uttaler jeans.

Denim

Produsenter i den franske byen Nimes hadde prøvd å kopiere stoffet fra Genova, - uten å lykkes. Resultatet ble likevel ikke verre enn at stoffet ble brukt til arbeidsklær. Det fikk navnet ”denim”, som var uttaleskrift av ”de Nimes”, som betyr ”fra Nimes”. På slutten av 1800-tallet kom jeansen til USA, der de to forretningsmennene Levi Strauss og Jacob Davis tok patent på de spesielle nagleforsterkningene som siden har vært kjennetegnet på ”ekte” jeans. De mest kjente varemerkene ble Levis, Lee og Wrangler.

Dongeri

Dongeri (dugaree på engelsk) er et sterkt vevd bomullsstoff, som egentlig kommer fra byen Dungari i India Det ble i India brukt til seil og klær for fattigfolk. Det var opprinnelig brunt/sandfarget, og Levi Strauss brukte dette i første produksjonsperiode. Senere gikk fabrikken over til å bruke den blåfargede varianten.

Olabukse

 Ordet olabukse stammer fra tiden like etter annen verdenskrig og ble brukt om bukser som var laget av dongeri eller annet kraftig og slitesterkt stoff. Ordet har vist seg å være like slitesterkt som buksa, og den fortjener fortsatt å beholde sitt navn på folkemunne i Norge.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt