Search Login

Demokraten, innlegg 26. oktober

Språklige bilder

I vår dagligtale omgir vi oss med mange språklige bilder eller metaforer. Når vi for eksempel sier ”Nå må ordføreren komme på banen”, har vi hentet uttrykket fra idrettsarenaen/fotballbanen. ”En øm tå” er ikke nødvendigvis en øm tå, og når en bevilgende myndighet argumenterer med at ”vi har bare en kake”, er det selvsagt ikke snakk om bakverk i konkret forstand. Av og til blir slike utrykk så vanlige at de mister sin opprinnelige effekt.

Reise kjerringa

Vi skal reise kjerringa er et uttrykk som har en lang historie bak seg. Uttrykket betyr noe i retning av å rette opp en prestasjon som ble dårligere enn forventet. Og i moderne norsk har uttrykket bare den betydningen. Vi kan knapt nok tenke oss frem til hvilken konkret situasjon uttrykket er hentet fra. I vikingetiden ble mye av vårt maritime språk formet. Vikingene kalte den tykke bunnstolpen som lå over kjølen for karling, ordet som danner opphavet til ordet kjerring. På denne stokken ble masta reist, og denne arbeidsoperasjonen ble etter hvert omtalt som å reise kjerringa.

Nye assosiasjoner

Den tidligere fotballkeeperen Jørn Jamtfall i Rosenborg BK klarte med en eneste liten språksnubling å demonstrere hvor fjernt ”reise kjerringa” er i fra våre konkrete assosiasjoner. I et intervju med Radio 1 høsten 2000, etter et bortetap mot Bayern München, uttalte han: ”Nå skal vi hjem og snu kjerringa”.  Feilsitatet førte til alminnelig munterhet blant kommentatorer over hele landet. Gapskratt og humring over alt. Det interessante er at den bitte lille feilen med forveksling av to, i og for seg nøytrale verb, brakte folks assosiasjoner tilbake til en konkret betydning. Plutselig begynte vi å se fru Jamtfall for oss.

Å ta ”en Jamtfall”

Fotballklubber over hele landet har stadig grunn til ”kjerringreising”, ikke minst er vel dette noe som har høy aktualitet for østfoldfotballen. Og sjekker en på google, finner en at Jamtfalls variant repeteres også av andre klubber. Den eneste forskjellen er at replikken ”snu kjerringa” nå sies med en porsjon humor, noe som ikke nødvendigvis taler imot klubbenes lagmoral. Det mest nyskapende var likevel at en av våre toppolitikere ”tok en Jamtfall” for et par år siden. I en tale til 700 fremmøtte før kommunevalgkampen 2011 sa Siv Jensen: ”Kjerringa er snudd, gå hjem og driv valgkamp.”

Høysåte

Bestefar sa alltid kjæring, med lang æ-lyd, noe som tidlig ga meg gode assosiasjoner til ordet. For meg ga det en opplevelse av en person han hadde kjær. Betydningen var feil, men opplevelsen var god. Når han kom med sine språkbilder, var det alltid varme undertoner, selv om noen kanskje kunne oppfatte dem som sårende. Han tittet ut av stuevinduet på hytta og så at bestemor plukket jordbær på den lille jordlappen like ved. ”Se,” sa bestefar, ”den kjæringa står med ræva i været som e’ høysåte.”

Kjerring

Som tidligere nevnt, kommer ordet kjerring av det norrøne karling, en orddannelse som er kjent i mange språk, der ordet for mann (karl) får endelsen -ing.  På hebraisk er ish ordet for mann mens kvinne er ishsha. I skapelsesberetningen kalles hun ”ishsha” for av ”ish” er hun tatt. Dette ordspillet finnes i de fleste lands oversettelser: Mann/Mannin (tysk), man/woman (engelsk), mann/manninne (dansk og tidlige norsk bokmål). I den nynorske bibelutgaven av 1938 står det: Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.

Mens de store, offisielle, danske ordbøkene for det meste karakteriserer kælling som et nedsettende ord, har ordet kjerring på norsk like mange positivt ladede forbindelser, kanskje takket være vår rike folklorelitteratur, Asbjørnsen og Moe og også nynorsk skriftkultur.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 19. oktober

Matkø

Under krigen var det mangel på matvarer av forskjellig slag. Ved et tilfelle ryktes det til manges forhåpning at man i en butikk kunne få kjøpt poteter. - Ild i tørt gress, og på kort tid hadde det dannet seg en lang kø av håpefulle kunder. Å stå i kø kan være kultur, men det kan også by på utfordringer. En eldre kone fikk et illebefinnende og segnet om på fortauet. Den velkjente originalen Edvard Sælte’ brøytet seg vei frem og bøyde seg over damen. Folk var seg selv lik også på den tiden, og snart sydet det av bekymrede spørsmål i luften. ”Å er’e som manglær, å feller’e ho, å er’e ho manglær?” lød stemmene som i en kakafoni.  Sælte’ retter seg opp, og med en alvorlig mine ser han utover folkemengden. Han rekker en myndig hånd i været til folk blir stille, og så sier med en alvorlig stemme: ”Ho manglær poteter.”    

Mat og barnesanger

Kanskje var det slik at den alminnelige levestandard var bestemmende for hvilke fortellinger og leker som de voksne presenterte for barna. Knappheten på mat kunne kanskje avleses også av sangrepertoaret. Fint bakverk var en drøm både for gamle og unge, og kanskje er sanger som ”Bake, bake kake” og ”Det bor en baker i Østre Aker” like mye produkter av de voksnes fantasi som barnas.

Barnas egne stemmer lyder likevel tydelig gjennom stekeosen fra kjøkkenet i denne sangen, og mange eldre lesere husker nok sangen og får straks melodien klingende i øret:

Mor, mor, steker’u sild

Nei, nei, jeg steker makrell

Stek, stek så mye du vil

Bare jeg får sild

To av sangene forbinder jeg med bestemor. Så vidt jeg forsto var dette sanger fra hennes egen barndom før år 1900.

Høyt oppi lia der så jeg det røk

Det var ho bestemor som kokte grøt

Grøten var svien, men ellers var’n og’

Ho bestemor gråt men han bestefar lo

Den neste sangen er også fra bestemors barndom, og sangen har vært brukt over hele distriktet rundt Oslofjorden. Slik var bestemors versjon:

Da jæ var lita og ikke kunne due

Gikk jeg borti skauen og bygde meg e stue

Granbar og furubar det hadde jeg til tak

Harær og fævlær det hadde jæ te mat

Fra Vestfold er den notert slik i ”Nøttlandsmålet omkring 1900” av Ragnhild Paulsen

Dænnti jæ var litæ så kunne jæ’nte du’, så jikk jæ åppi skauen å byggde mæ ei stu” osv…

Fra Rockipedia har vi sakset denne versjonen av sangens avslutning (med en noe annen melodi enn bestemors):

………….

Grannabar å furrubar det var mitt tak

Revær å fævvlær det var min mat.

 

Fra skævven til restauranten

Til en avslutning byr vi på en teori om opprinnelsen til ordet restaurant. Fra to såvidt forskjellige kilder som ”Bibelord i dagligtale” av Dag Kjær Smemo og fra engelske ”The Telegraph” henter vi svært overensstemmende forklaringer: En mann ved navn Boulanger åpnet i 1765 et spisested der han hadde følgende tekst skrevet over inngangsdøren ”Kom til meg alle dere som har magebesvær, og jeg vil gi dere hvile/fornyelse.” Mange vil gjenkjenne dette som en omskrivning av bibelordet i Matt. 11,28. Det siste ordet i teksten heter på latin restaurabo. Dette ble spisestedets varemerke og vi ser at det har samme grunnform som ordet restaurant, som følgelig skal knyttes til begrepet fornyelse/gjenoppbygning.

Kanskje var det her den besvimte damen og Edvard Sælte’ skulle vært.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 5. oktober

Friskt politikerspråk

Den frittalende politikeren Birger Horgen fra Rolvsøy uttalte i sin tid: ”Hælle herredstyret er iddiotær”. Lokalhistorikeren Svein Skahjem garanterer ektheten i historien og forteller at. Horgen representerte Bondepartiet i Rolvsøy. Skahjem hadde i 1987en utgivelse med Rolvsøy-historier der han brukte sitatet som tittel på boka.

Uttalelsen var jo en rent ut sagt utillatelig overskridelse av skikk og bruk i kommunens øverste organ, og Horgen skal ha blitt pålagt å be om unnskyldning. Og Horgen trakk sin uttalelse tilbake ganske bokstavelig. ”Hælle herredstyret er ikke iddiotær,” sa han…

Ord setter spor

 Noen politikeres ettermæle blir knyttet opp til spesielle ord, uttrykk eller replikker. Det er nok å nevne ”harryhandel” eller ”hver mann sin høne”, så vil de fleste av oss få østfoldingen Lars Sponheim på vår erindrings netthinne. De fleste eldre lesere vil også huske at opphavsmannen til uttrykket ”djupt såra og vonbroten” var tidligere statsråd Kjell Bondevik. Ordene falt som en reaksjon på at regjeringssonderingene mellom de ikkesosialistiske partiene i 1971 brøt sammen.

Ord som lever

Uttrykket djupt såra og vonbroten ble ganske snart et allemannseie, og til tross for at det hadde en klar nynorsk form, og var uttalt på vestnorsk dialekt, ble det villig sitert i opprinnelig form i alle deler av landet. Fortsatt kan en til tider høre ”eg er djupt såra og vonbroten”, men uttrykket blir nå helst uttalt i lett fleipete, muntre sammenhenger.

Den andre Bondevik

Noen sitater vekker en annen type munterhet ved simpelthen å røpe en sviktende logikk. Min far hadde et slik favorittuttrykk. ”Jæ har’nte sagt det før, men jeg gjentar det nå,” sa han. Hvorvidt tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var like bevisst den sviktende logikken i følgende uttalelse, skal være usagt, men ordene falt omtrent slik: ”Jeg har sagt dette tusen ganger før, men nå sier jeg det for tredje og siste gang.”

Hva sa han egentlig?

Enkelte ganger snubler vi i våre egne formuleringer, med det resultat at vi uttrykker noe helt annet enn vi har ment. For et par uker siden sukket jeg til en bekjent: ”Nei, nå skal det bli godt å få slappa av et par dager” ”Ja,” sa min venn, ”det er’nte tvil om ann’t.” Han uttrykte det motsatte av det han sannsynligvis mente. Vi går til topps i politikken igjen og prøver å lytte til dette budskapet fra tidligere president Ronald Reagan: ”Jeg har gitt ordre om å vekkes når som helst dersom nasjonens sikkerhet er truet, selv om jeg sitter i et møte.”

Nominasjonsstrid

De fleste av oss vil huske den svært tilspissede tonen i Østfold Høyres nominasjonsprosess foran stortingsvalget i 2009. Temmelig harde karakteristikker nådde frem til media, og den angrepne kandidaten ga uttrykk for at han var både såret og sint. Ingjerd Schou, som kom seirende ut av så vel nominasjonen som valget, ble sitert på følgende: ”Den som ikke tåler varmen på kjøkkenet, må komme seg ut!”.

Språklig originalitet

Uttrykket virker friskt og originalt selv om det i realiteten ble konstruert av president Harry S. Truman allerede før 1942. Når den angrepne listekandidaten opplevde Schous uttalelse som det verste i den opphetede nominasjonsstriden, antar jeg at det har sammenheng med at språkbildet var mer nyskapende og overraskende i form enn det mer floskelpregede ”den som er med på leken, må tåle steken”, selv om betydningen er omtrent den samme.

Brøkregning

Mens Birger Horgen sa at ”hælle herredstyret er iddiotær”, var den ovennevnte amerikanske presidenten enda grovere i sin brøkregning. I forbindelse med at Truman sparket general Douglas McArthur, uttalte han følgende: ”Jeg ga ham ikke sparken fordi han var en dum drittsekk, selv om han faktisk var det, men det er ikke noe lovstridig av generaler å være dumme. Hvis det hadde vært tilfellet, ville halvparten eller tre fjerdedeler av dem sittet i fengsel.”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 12. oktober

Sett ner tællærken

En av mine mange grandtanter, tante Tine denne gang, ville være litt finere enn andre. Hun var i likhet med bestemor, oppvokst i enkle kår, men hadde flyttet til Oslo allerede som ung pike. En gang på sine eldre dager hun var på besøk hos bestemor, gikk søstrene på Falleths konditori. Plutselig fikk tante se at bestemor som sedvanlig tok asjetten opp fra bordet og holdt den i venstre hånd, lot den hvile lett mot sin trinne barm mens hun brukte teskjea med høyre. Tante Tine var redd for å bli identifisert med så simple manerer, og utbrøt derfor indignert: ”For mi skyld, Jenny, sett ner tællærken!”

Ditt mål røper deg

Bestemor humret godslig da hun fortalte dette og sa at hennes yngre søster tydeligvis falt litt ut av rollen som fin oslofrue. Tante Tine var jo ellers så forfinet i språket at hun sa ”trikkspill” fordi hun trodde at ”trekkspill” var like plebeiisk som når hennes tidligere bysbarn sa ”drekke” i stedet for ”drikke”.  Med ordet ”tællærken” delte hun utvilsomt skjebne med apostelen Peter, som ved sin iherdige fornektelse av at han kjente Jesus, ble grundig satt på plass av tilhørerne. ”Ditt mål røper deg, galileer!” sa de.

Kald tallerken

Dersom tante var blitt avslørt der på Falleths konditori, ville hun utvilsomt ha følt det ytterst pinlig. En av mine tidligere nordnorske studievenninner brukte et uttrykk som kan sies å ha en viss konkret relevans. ”Og der satt jeg med rompa på en kald tallerk,” pleide hun å si. Metaforen er ganske fantasieggende. Det er temmelig konkret og eksisterer ikke bare i uformelle bygdemiljøer i Nord-Norge. ”Nyhetsspeilet.no”s redaktør Hans Gaarder har en kommentar til en seriøs diskusjon om norske papiraviser, der han skriver: ”Hvis tabu-tro Dagbladet og VG …. en dag erfarer at de befinner seg med rompa på en kald tallerken… ”

Skjegget i postkassa

Uttrykket kan til en viss grad sies å være beslektet med ”skjegget i postkassa”, men mens tallerkensituasjonen har med skamfølelse over å ha dummet seg ut å gjøre, handler ”postkasse”-uttrykket mer med å være låst fast til følgene av et uklokt valg.

Språklighet

Både ordene asjett og tallerken har sin opprinnelse fra europeiske språk. Asjett kommer fra det franske assiette, som språklig sett har forbindelse til å sitte, noe som peker hen mot oppdekningene ved formelle bordsettinger. Asjetten viser til den enkeltes plass ved bordet. Tallerken har gått en litt lengre vei fra det franske tailloir, via de tyske ordene Teller og Tallerken (=skjærebrett). For østfoldinger kan det være interessant å registrere at den svenske varianten tallrik har festet seg som dialektvariant på vår side av grensen.

Skikk og bruk

Tallerkener ble vanlig i Norge først på 1500-tallet. Før den tid ble maten lagt på en disk.

Denne ble plassert på bordet og var beregnet på to personer ifølge Yann De Capronas Norsk Etymologisk Ordbok. Men på 1500-tallet ble matbordet dekket med individuelle plasser, kuverter. Vi ser av det uforfalsket franske ordet at dette først og fremst gjaldt i de borgerlige hus og hjem. Her hersket en type etikette som med nådeløst uuttalte regler avslørte hvem som tilhørte de høyere lag av befolkningen. Det var først på 1960-tallet at disse spissfindighetene ble gjort tilgjengelige for ”den gemene hop” gjennom Cappelen forlags utgivelse av  ”Skikk og bruk” med hovedredaktør Waldemar Brøgger.

Bordets gleder

Fra min barndom hørte jeg historien om den enkle, eldre mannen som ved bordet i et finere selskap hadde henvendt seg til serveringsdamen etter at han var ferdig med forretten. ”Jæ ska’ få en tællærk tel a’ den deili’e suppa Deres jæ, frøken”. Jeg må si med min salige tante: ”For mi skyld, sett ner tællærken!”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 28. september

Smerte

De fleste av oss har vel opplevd den intense smerten som et enkemannsstøt gir.

Ordet er så spesielt at det kan være interessant å stanse litt ved det. En kan undres over hva denne rent ut sagt sjokkartede smerten som et støt mot albuen gir, har med enkemenn å gjøre. Og sant å si er det vel ingen direkte sammenheng, men poenget ligger i varigheten av smertetilstanden. I følge en flere hundre år gammel forestilling heter det at enkemenns sorg er heftig og sterk, men kortvarig, akkurat som et albustøt. Denne koblingen har slått rot i alle de nordiske land.

Språklighet

Tor Guttu i Riksmålsforbundet kaller ordet enkemannsstøt for et teleskopord. Det er som en teleskopisk kikkert som kan slås sammen. Egentlig burde det ha fire ledd og  hete enke-manns-sorg-støt, men leddet sorg ligger som et usynlig ledd inni begrepet. Svenskene har kortet ned ytterligere ett ledd, for på svensk heter det ”änkestöt”.

Samme budskap, ulik form

Dansk eleganse: ” Enkemands-Nød og Albue-Stød ere snart forsvundne”

Svensk normalprosa: ” Änkemans sorg och armbogestöt gå snart öfver”

Norsk underfundighet: ”Albustøt og enkemannssorg varer like lenge” (sic!)

Underfundig

Vår tante Else hadde en særegen og underfundig evne til å le av seg selv. Hun fortalte ved et tilfelle om hvor klumsete hun var da hun fikk det litt for travelt. ”Og der datt jeg så lang jeg var,” sa hun. Det ble en kort, talende pause. ”også så lang jeg var au da, sø,” sa tante, vel vitende om at hennes legeme raget bare ubetydelig over halvannen meter.

Elegant

Vår lære Arne Dahlback fortalte om hvordan han ved et tilfelle hadde overhørt et eksempel på svensk omstendelighet i kontrast til dansk eleganse. En svenske sto i en åpen telefonkiosk i København og forsøkte gjentatte ganger å bestille et telefonnummer. Han hadde tydeligvis problemer med å bli forstått, slik svensker ofte har i Danmark. ”Aderton hundra och aderton,” gjentok svensken gang etter gang. Det begynte å danne seg kø av andre ”teletrengte”. En danske gikk frem til svensken, tok røret og oversatte kort og elegant: ”atten atten”

Omstendelig

En svensk, litt mindre nevenyttig kar sa det slik: ” Jag mäter och jag mäter, och jag mäter rätt också, men hur mycket jag mäter, så mäter jag fel ändå.” Bortsett fra at jeg har stor gjenkjennelse på fenomenet, ser vi her at det svenske ordet for å måle har en åpenbar sammenheng med lengdemålet meter. Meter er direkte avledet av det greske ordet métron, som betyr mål.

Hva kan måles?

Og dermed er vi tilbake til spørsmålet om hvordan man måler legemlig eller sjelelig smerte. Kan sorg, enkers eller enkemenns, måles i tid, slik en for så vidt gjør i samfunnet når det erklæres landesorg i et visst antall dager? Lyrikeren Hans Børli skriver slik i diktet Louis Armstrong: ”Hvor stor sorg skal til for å nære en ren glede?” Diktets paradoksale dybde bærer i seg biter av en forståelse som ellers ligger skjult.

Språklig er det i alle fall vanskelig å måle egen eller andres sorg. Min far fortalte om hvordan Rolf, en lettere tilbakestående gutt, prøvde å gi uttrykk for sorgen over moras bortgang. ”Ho mor er død, det er så ergerlig,” sa’n så.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt