Search Login

Mål og mening, 4. januar

Godt nytt år

Vi har nylig feiret trettenårsdagen til vårt årtusen, som følgelig har gått inn i sitt fjortende år. Og vi konstaterer fortsatt at vi er uenige om hva den nyslåtte tenåringen heter. Noen hevder at vi bør si to-tusen-og-fjorten, mens andre holder på tjue-hundre-og-fjorten eller enklere tjue-fjorten. Professor emeritus Finn-Erik Vinje er blant dem som endog deler menneskene etter skillelinjen mellom disse to nesten like store grupperingene. Han taler varmt for tjue-fjorten-alternativet.       

Historiske årstall

Utfra en kontekst av historiske årstall finner jeg det nesten umulig å tenke meg årstall i første århundre av et årtusen på annen måte enn å si ”…tusen-og-..”.

Min far fortalte ofte fra sin folkeskoletid på Lahellemoen skole for ca ett hundre år siden. En lærer hadde en utpreget velvillig måte å eksaminere elevene på. Han hjalp dem på vei til å finne det rette svaret. ”Slaget på Stiklestad sto i ….” kunne han avventende si før han hjalp eleven videre:”….tusen-og-træ..træ…..?” ”Tredve;” sa eleven. ”Riktig!” konstaterte læreren.

Vår språklige tradisjon

Etter min mening hopper Vinje i sin «tjuehundre-aksjon» bukk over en lang tradisjon når det gjelder benevnelse av årstall i første århundre av et nytt årtusen. Eks. Slaget i Hafrsfjord 872: åttehundre-og-syttito, Harald Hårfagre døde i 945: nihundre-og-førtifem, etc. Men straks vi bikker over grensen til et nytt årtusen blir årstallbenevningene annerledes. Slaget på Stiklestad sto i tusen-og-tretti, sier vi, og slaget ved Hastings sto i  tusen-og-sekstiseks, osv. Når vi så går inn i neste århundre, er vi tilbake til det gamle mønsteret, eks. slaget ved Fimreite 1184, ellevehundre-og-åttifire. Dette er en tradisjon som norsk skole har oppebåret gjennom periodene både med den gamle og «den nye» tellemåten. Dersom Vinje er enig i min tradisjonsbeskrivelse, vil mitt spørsmål være om han vil erkjenne at hans korstogpregede aksjon representerer brudd på en trolig flere hundre års språklig tradisjon.

Sosiologi på gamlehjemmet 

I en munter skrøne blir det fortalt om en sosiolog som hadde fått tillatelse til å gjøre en intervjuundersøkelse på et aldershjem. Blant mange områder spurte han også om pensjonærenes seksualvaner. Når var Deres siste samleie, var ett av spørsmålene. En av informantene så ut til å tenke seg nøye om før han svarte: ”Tja, det må ha vært kort tid etter 1930”. ”Å, jeg beklager,” sa intervjueren, tydelig beklemt, ”er det virkelig så lenge siden?” ”Lenge siden?” kommenterte den eldre herren, ”si meg hvor meget er klokken nu da?”

Jeg vil ønske alle lesere alt godt i to-tusen-og fjorten.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 28. DESEMBER

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er en lytter. Når jeg sier dette, tenker jeg ikke på at jeg lytter til musikk, eller til radiokanalen NRK P2, selv om jeg også er lytter i den betydningen av ordet. Nei, min innrømmelse har sammenheng med at jeg har en tendens til å lytte til hvordan folk ordlegger seg. Mest interessant er det å lytte til ukjente mennesker i samtale med hverandre, i kundekøer eller ved kafébord. La meg understreke at jeg ikke primært er interessert i hemmelighetene eller betroelsene deres, jeg vil nesten kunne si snarere tvert imot. Jeg synes det er mer spennende å lytte til hvordan folk snakker hverdagsspråket sitt.

E’ sprekænne dame

Her om dagen hørte jeg i forbifarten en mann som sa: ”Ho var e’ sprekænne dame ska jæ si dæ.” Jeg ber om å bli trodd når jeg påstår at det jeg ikke først og fremst ble interessert i å få greie på hvem dama var eller om det her var snakk om en julebordsflørt. Det som vekket interessen var ordet ”sprekænne”. Kanskje jeg skulle skrevet ordet  med d, ”sprekænde”, for jeg tror nok ordet er i slekt med ord som feiende, strålende, etc, altså verbformen presens partisipp. Disse ordene er dannet av verbene feie og stråle, men hva med sprekænde? Det er jo ikke noe som heter å spreke.  

 

Du grønne, glitrende

I disse juletider har vi med funklende øyne og med jublende stemmer kunnet glede oss over de grønne, glitrende juletrær. De mest oppmerksomme av leserne vil ha oppfattet at jeg her har brukt en helt spesiell form av verbene som er anvendt, den formen som har endelsen –ende: funklende, jublende, glitrende. Det er jo ikke tvil om at jeg ved å koble endelsen –ende til verbene funkle, juble og glitre, får ord som blir brukt som med en annen funksjon enn verb har til vanlig. De har samme funksjon som adjektiv, men med den viktige forskjellen at presens partisipp har uendret form enten vi bruker dem i entall eller flertall, og de har samme form i alle kjønn.

Grommænne

Sprekænne er etter det jeg kan forstå en adjektivdannelse som er et rent dialektfenomen. Det finnes på begge sider av Oslofjorden. I ”Nøttlandsmålet 1900” av Ragnhild Paulsen (Vestfold Historielag 1981) finner vi ”ei grommænne jente”. Det ville være interessant å få respons fra leserne om noen kjenner flere slike ”falske” partisipp som brukes som adjektiv. Her er min liste: sprekænne, grommænne, flottænne.

 

Spellrænne

Et ord som kan minne om disse er spellrænne, men det er en viktig forskjell. I eksempelet Bilen var spellrænne ny ser vi at ordet står til adjektivet ny. Altså må spellrænne være et adverb (et ord som forteller noe om verbet eller adjektivet). Spellrænne betyr splitter, splinter eller spiller. Det kan ikke stå til et substantiv. ”En spellrænne bil”, gir ingen mening, men jeg vil anta at de fleste i vårt distrikt uten videre vil gjenkjenne ”en spellrænne ny bil”. Bokmålsordboka på nett har registrert dette under oppslagsordet spildrende. Fins det flere eksempler på denne dialektbaserte orddannelsen?

Romjul

Vi har nå feiret oss ferdig og har gått inn i det som på folkemunne kalles for romjula. En kan undres over hva dette ”rom” dreier seg om. Noen har nok en forestilling om at det dreier seg om ”mellomrommet mellom jul og nyttår”. Noen kaller derfor perioden for ”mellomjula”. Begge er registrert som gyldige former i bokmål og nynorsk. En tredje betegnelse på disse late dagene er ”romhelg”, og dette bringer oss direkte i kontakt med opprinnelsen til orddelen ”rom” i denne sammenheng. Det skriver seg direkte fra det norrøne betegnelsen rúmheilagr (som ikke behøver å helligholdes strengt' etter loven).

Romhelgen betydde egentlig ”den delen av julen som faller mellom julens helligdager og trettendedagen”. Nå er romjulen i praksis tiden mellom juledagene og nyttår. Vi kan slå fast at vi er på vei til et ”spellrænne nytt år”.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 14. DESEMBER

Snart jul

Vi er nå på full fart inn i julehøytiden, skjønt vi har allerede i et par måneder blitt lokket til julestemning av alle som ønsker å stimulere til stadig økende forbruk. Jeg gjorde nylig et søk i ordbøkenes verden for å undersøke hvor mange forskjellige, registrerte ord som har ”jule-” som førsteledd. I den bindsterke ”Norsk Riksmålsordbok”, utgitt fra 1937 – 1957, var det registrert drøyt 130 slike juleord, mens ord med påske- som førsteledd, bare har knappe 30 ord. I den langt mer moderne Bokmålsordboka på nett var forholdet mellom høytidsordene forrykket til mer enn seks ganger så mange ”jule- ord” som ”påske-ord”. Jeg antar at dette er uttrykk for en utvikling som i vesentlig grad er drevet frem av det moderne forbrukersamfunnet.

De gjenstridige ordene

Mens mange juleord er kommet for å inspirere til kjøp av stadig nye produkter, finnes det andre ord som til tross for at de nesten er utryddet av dagligspråket, likevel krever sin plass i vår juleterminologi. Hvem klarer å høre ordene hyrder, hjord eller herberge uten å tenke på juleevangeliet? Så halsstarrige er disse ordene og uttrykkene at noen av dem gjenvinner sin rang etter flere år i eksil. Jeg tenker på Brorsons kjente julesalme, ”Her kommer dine arme små”. Den nyeste utgaven av salmeboken, som ble tatt i bruk på første søndag i advent, har igjen gitt plass til ”dine arme, små” i salmens begynnelse etter at formuleringen har vært utestengt i nesten 30 år. Og dermed vil ”disse arme små” i enda en generasjon av barn skape underlige forestillinger om noen vandrende barnearmer.

Verdens mest leste

Vårt høye forbruk i julen, enten den er forårsaket av vår kjøpehunger eller av handelsstandens tilbudsiver, demonstrerer hvert år en kløft mellom fattige og rike midt i vårt velferdssamfunn. Dette er imidlertid ikke noe nytt. Det er i år 170-årsjubileum for utgivelsen av Charles Dickens ”A Christmas Carol” verdens mest leste julefortelling (hvis vi unntar selve juleevangeliet).

En spøkelseshistorie

Hovedpersonen i romanen, som på norsk har tittelen ”En julefortelling”, er den bitre, gamle gnieren Ebenezer Scrooge. Hans nevø Fred forsøker å mildne onkelens bitterhet og få ham til å like julen, men Scrooge avviser det hele bryskt og sier at julen er bare HUMBUG. Men julens under skjer på mange måter, og Dickens lar hovedpersonen i fortellingen møte tre spøkelser, som representerer ”Den gamle julen”, ”Den nåtidige julen” og ”Den fremtidige julen”. Scrooge gjenopplever hvordan hans barndoms fattigdom gradvis gjorde ham til den egenkjærlige gnieren han er i dag, og til slutt hvordan dette vil føre til at hans eget ettermæle blir dominert av alle som vil gnage på restene etter hans rikdom. Møtet med disse tre spøkelsene vekker Scrooges samvittighet og han våkner opp til en klassisk, romantisk omvendelse.

Onkel Skrue

Scrooge har gitt navn til tegneserienes største gjerrigknark, onkel Skrue. I originalversjonen heter han ”Uncle Scrooge McDuck”. Navnet blir gjerne skrevet med dollartegnet som første bokstav, ”$crooge”.

Den lille piken med tennstikkene

A Christmas Carol så dagens lys i 1843, i begynnelsen av Victoriatiden, og bare noen få år senere utkom H.C. Andersens ”Den lille piken og tennstikkene”, den eneste julefortellingen som i popularitet kan konkurrere med Dickens’ historie. Vi kan vel ane noe av denne julefortellingens magi når den så lang tid som nærmere 75 år etter utgivelsen, inspirerte den norske fyrstikkprodusenten Nitedals til å etablere ”Hjelpestikkene”, som fortsatt, etter  mer enn 90 år gir årlig bistand ”til beste for barn og gamle”.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 21. DESEMBER

For de fleste handler julen om tradisjon, og når Sølvguttene har sunget høytiden inn og vi samles rundt middagsbordet med ribbe, pinnekjøtt, grøt eller lutefisk, er det at vi kjenner at vi nå er i pakt med det beste i oss selv. Og når vi ser inn i barnas forventningsfulle, glitrende julestjerneblikk, er det som vi kan ane hva fred betyr i vår lille verden. Dette dreier seg om identitet.

Mysnipa

På denne bakgrunn kan ukens spalte virke provoserende, men jeg våger spranget. De fleste husker nok Jan Eggums vakre, sørgmodige vise om jegeren og myrsnipa. Visa er basert på en fabelpreget fortelling som jeg best husker fra folkeskolens lesebok. om jegeren som i forkant av sin jakttur møter myrsnipa. Hun  trygler og ber ham om å spare livet til ungene hennes, de ungene som etter moras beskrivelse er de vakreste i hele skogen. Jegeren kommer tilbake med et helt knippe av myrsnipeunger. Og til morens fortvilte anklage svarer jegeren at han tok ”de styggeste ungene han fant”. Og moralen er at enhver synes best om sine egne.

Her er historien om en annen jeger:

Finn Erik Vinje

Jeg forundres over mennesker som Finn-Erik Vinje, ikke fordi han for 15 år siden, angivelig etter press, uttalte at østfolddialekten etter hans mening var Norges styggeste. Vinje må jo selvsagt ha rett til å uttrykke sin mening.

Presset ble for sterkt

Det som til stadighet er egnet til forundring, er at han i den situasjonen lot seg presse til å si sin mening i egenskap av språkprofessor, for jeg går jo ut fra at hans mening ikke er lekket ut fra en privat sammenheng. Professor Finn-Erik Vinje har jo en imponerende skarp hjerne - og en ufordragelig, skarp tunge (min mening). Derfor står det for meg som en gåte at han den gang for femten år siden ikke avskar videre press med å påpeke at hans personlige smak hadde, og har, lite med hans akademiske kompetanse å gjøre. Tenk at professor Vinje lot seg presse på et så irrelevant grunnlag!

..fortsatt presset etter 15 år

Videre kan jeg ikke forstå at han så sent som tidligere i år spisser sin synsing ytterligere ved å uttale: Fredrikstad-dialekta er Norges styggeste, dette ifølge Dagbladet 1. mars 2013. Denne gangen uttaler han seg ikke om østfolddialekten, men detaljerer sin synsing til Fredrikstad-dialekt. Mon tro om Vinje ble presset denne gangen også, eller kanskje han fortsatt skyver sin alderstegne unnskyldning foran seg. Jeg har personlig hørt professoren, nå emeritus, uttale i et foredrag at han sannsynligvis ville hatt en helt annen mening om Fredrikstad-dialekten dersom hans første møte hadde vært en nydelig kjæreste. O, hvilket morsomt poeng! Det er bare synd at det nok river grunnen unna professortyngden i hans poengteringer hver gang han som språkmann fortsatt blir presset til å si sin mening.

Emeritusen har flere venner som mener det samme

En siste undring jeg vil gi uttrykk for, er at Finn-Erik Vinje synes å nære en vedvarende avsky for byen Fredrikstad. Overfor dem som mener at jeg overtolker professorens dialektsynsinger anbefales å lese Finn-Erik Vinjes blogginnlegg ”Heia, Bærum maallag”, offentliggjort  10. oktober 2013 (http://www.finnerikvinje.no/blog/?p=18507I). I nedenstående utdrag har jeg tillatt meg å utheve det som har vekket min forundring.

Olav T. Beito (1901-89) fra Øystre Slidre,  en av mine universitetslærere, var professor i nordisk språkvitenskap, spesielt nynorsk, ved Universitetet i Oslo i tidsrommet 1959-71.

Før det hadde han (1936-57) vært ansatt som lektor i Fredrikstad og Foss gymnas i Oslo. Han ble utnevnt til dosent ved Universitetet i Oslo 1957. I parentes bemerket hadde en annen valdris, den kjente språkpolitiker Arne Bergsgård, den vanskjebne å gå på gymnaset i Fredrikstad; det gav ham liten glede, for byen var «åndlaus, prosaisk, materialistisk og unorsk», sa han. Parentes slutt.

Antipati

Noen vil kanskje stille spørsmål om årsaken til Finn-Erik Vinjes vedvarende utfall (NB under vedvarende sterkt press) mot Fredrikstad-dialekten kan være at han står under kommando av en vedvarende antipati. Til støtte for antipatisporet kan nevnes at FEV i et  intervju trekker frem et minne om en ufordragelig fyr som den senere professoren delte rom med da de begge avtjente verneplikten. Den ufordragelige romkameraten var fra Fredrikstad. Jeg kan forstå at et møte med slike mennesker kan føre til en livslang antipati, ikke bare overfor den ufordragelige, men overfor så vel dialekt og hjemby. Menneskelig kan det nok være, men særlig professoralt er det vel ikke.

Uten på noen måte å ha blitt presset til det, må jeg si si at jeg vanskelig ville være i stand til å imøtegå mennesker som måtte gi uttrykk for at professor Finn-Erik Vinje er Norges mest usympatiske akademiker. Men jeg ville nok anbefalt vedkommende å presisere at det er deres mening.

Selv vil jeg begrense meg til å si at jeg forundres over mennesker som Finn-Erik Vinje.

I mitt stille sinn har jeg tenkt at jegeren i vår innledende fabel ble lei seg da han ble konfrontert med myrsnipas sorg. Jeg skulle ønske at han tok en tur innom vår professor emeritus.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Demokraten, innlegg 7. desember

De vanskelige ordene

Preposisjoner er alltid vanskelig når man skal lære et nytt språk. Mange av oss husker tyskundervisningen på realskolen, der flere rekker av preposisjoner var knyttet til ulike kasus. Øystein Sunde har spunnet teksten i visa ”Tyskleksa” omkring preposisjonene som styrer akkusativ og dativ: An, auf, hinter in neben, über, unter, vor und zwischen.

De som husker litt av tysken, vil gi vår gamle lærer Arne Oliver Hansen rett i at en kan pusse tennene etter disse preposisjonene.

Mange betydninger

Slår vi opp ordet over i ”Bokmålsordboka” ser vi at dette enkle ordet har 10 forskjellige betydninger, avhengig av hvilken funksjon preposisjonen har i forhold til andre ord i et utsagn.

Over = ovenfor, høyere enn, eks. skiltet henger over døra.

Over = ovenfra og ned på, eks. kaste seg over et arbeid

Over = langs, på overflaten av, eks.han strøk barnet over håret

Over = på el. til den andre siden av, eks. gå over gata

Over = videre enn eks. det går over min forstand

Over = mer enn, eks. klokka er over ti

Over = til slutten av, gjennom. eks. bli natta over

Over = på grunn av, eks. glede seg over livet

Over = i forhold til, eks. bli klar over noe

Over = (sammen med visse verb) i to stykker, eks. sage over et trestykke

Mellom, gjennom

Alt som er nevnt så langt gjelder vårt formelle språk, der vi kan skilte med korrekt språk for hele landet. Noe annet gjelder våre dialekter. La oss se på valget mellom ordene mellom og gjennom. I enkelte deler av Vestfold sier man for eksempel ”Jeg gikk mellom døra” når man over alt ellers i på Østlandet bruker preposisjonen gjennom, ”Jeg gikk gjennom døra.”

Se gjennom fingrene

En ønsker jo som regel å styre språket slik at det stemmer med vår logiske oppfatning. Mange vil derfor finne det litt sært når vi kan konstaterer at det på korrekt norsk heter ”å se gjennom fingrene med”. Noen vil innvende at vi vel ikke har gjennomsiktige fingre, og at det derfor logisk sett burde hete ”å se mellom fingrene med”.  Per Egil Hegge i Aftenposten gir en hjelp til logikken ved å si at vi kan tenke oss at vi holder hendene med sprikende fingre opp foran øynene. Vi tenker oss da at  fingrene kan ligne på en rist, og da vil vi si at vi ser ” gjennom risten (eller fingrene)”.

Hørt på kjøpesenteret

Fra Merit Stokstad har vi fått følgende replikkveksling, som hun overhørte inne på et kjøpesenter.

- ”Har’u vært nerafor i sommer?”

- ”Nei, jæ har’nte det, jæ har bare vært noen turær uttafor.”

Marit Stokstad antok at de med ”nerafor” mente Syden eller evt. i Sverige eller Danmark. Utfra sammenhengen regnet hun med at de med uttæfor” mente Hvaler eller andre deler av skjærgården.

MS sier for øvrig at hun selv bruker utrykket ”innafor” som ensbetydende med Oslo.

For å utfylle listen over muntlige uttrykk en smule, kan vi tenke oss betydningen av følgende setninger: ”Jeg er helt uttafor, jeg er ne’ffor, jeg er ovapå.”

Jeg innrømmer gjerne at jeg forstår at norsk kan være vanskelig for nye brukere.

 

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller til www.folkeminne.no

 

“Bilder I bakspeilet”

selges på følgende steder:

Jon Thoresen:

- Voldgaten 97, 1632 Gamle Fredrikstad

- Tlf/email;97654563/ Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

- Internett: www.folkeminne.no

Libris: Torvbyen, 1607 Fredrikstad

Farmanns gate 2, 1607 Fredrikstad

Gamlebyen

Litteraturhuset

Råde Bok & Foto AS:

Karlshus, 1640 Råde

Liers Husflid:

Nygaardsgt. 49/51, 1607 Fredrikstad

 

Artikkeloversikt