Search Login

Mål og mening, 8. februar

Som fanten

For en tid siden kom det en bekjent innom akkurat på den tiden at vi skulle spise kveldsmat. Naturlig nok tok han en matbit sammen med oss. Dette var nok bare ment som en snarvisitt, og derfor sa han i det samme han reiste seg fra bordet. ”Nei, jeg får gjøre som fanten..”  Ærendet var utført, og dermed gikk han etter bare noen få avskjedsfraser.

Jeg vil anta at sitatet som jeg refererte er velkjent for de fleste, og dersom vår gjest hadde fullført det ville han ha sagt: ”Jeg får gjøre som fanten, spise og gå.” I generasjoner har dette utrykket fått anledning til å feste seg i folks hverdagsspråk, og det er vel bare unntaksvis at en reflekterer over hvilke holdninger som ligger implisitt her, nemlig at det er diskriminerende språk overfor en hel folkegruppe.

Fant i språket

Men faktum er jo at også betegnelsen fant er sendt på gangen, og dermed frister det skjebnen som museumsord, som bare finnes i våre idiomatiske uttrykk. Jeg tror mange fortsatt vil gjenkjenne ordtaket ’en skal ikke skue hunden på hårene eller fanten på fillene’. Jeg tror at jeg selv har brukt ordet ’fantefølge’ når hele familien har kommet på et uanmeldt besøk til venner eller bekjente. Jeg husker at min mor kunne bruke ordet når hun ville justere oppførselen min da jeg var i oppveksten. ”Sånt må du ikke gjøra, det er en stygg fantevana,” kunne hun si.

Andre reisende

I motsetning til de folkegruppene som benevnes som tatere, sigøynere og romfolk har fantene en hjemlig etnisk bakgrunn. Men fordi fantekulturene levde og livnærte seg som omstreifere, har de ofte blitt blandet sammen med tatere og sigøynere i folks språk og holdning. Jeg understreker at betegnelsene ’tater’ og ’sigøyner’ kan oppfattes rasistisk/diskriminerende men brukes her kun med referanse til mange menneskers tilvante språk og også for å ha anledning til å skille mellom ulike etniske grupper. Siden har alle typer reisende folk føyd seg inn i folks tradisjonelle skepsis og utstøtningsholdninger.

Løsgjengerloven

Også rent humanitære organisasjoner har bidratt til å utviske forskjellen mellom de ulike etniske grupperingene nettopp fordi deres livsstil sto i relativt skarp kontrast til ”bofastnormalen”. ”Omstreifermisjonen” er et eksempel på nettopp dette. Og en har erfart at storsamfunnet har brukt genetikk som begrunnelse for ”hjelpetiltakene”.  Alle tilfeller av sterilisering viser med ønskelig tydelighet at myndighetene har benyttet Løsgjengerloven som begrunnelse for å fjerne uønsket arvemateriale fra samfunnet.

Landstrykere og meltravere

Vi kan også vise at når samfunnet velger andre koblinger enn de etniske, kan det resultere i at språkutvikling naturlig foretar andre og mer godslige veivalg. Hvis vi går til den leksikalske betydningen av ordet fant, finner vi at det har sine røtter fra det norrøne ’fantr’  som betyr budbærer med nær forbindelse med omstreifende livsstil. På Østlandet kunne fantene bli kalt for ’landstrykere’ eller ’meltravere’ , det siste er muligens utledet av at disse menneskene byttet til seg mel/brød/mat mot spilloppmakeri, gjøgjeri og forefallende arbeid. Verken landstrykere eller meltravere er sterkt utstøtende eller stigmatiserende betegnelser. Meltravere er forsvunnet fra språket mens landstrykere har fått positive konnotasjoner, takket være Disney (Lady og Landstrykeren) og Astrid Lindgren (Rasmus på loffen). Landstrykerne var også godsligere fordi de ikke kom i grupper.

Langs kysten

På Sør- og Vestlandet kom fantene med båt, og den norske filmen ”Fant” med bl.a. Alfred Maurstad har nok bidratt til å gjøre fanten mer ufarlig og godslig. Også fantene som for langs kysten, livnærte seg med forefallende arbeid og gjøglerier. En av de eldste betegnelsene for de norskbaserte vandrerne har vi fått fra det nederlandske ordet ”schooien”, som på moderne nederlandsk betyr å tigge, men som også betyr omstreifer.

På norsk ble derfor fantene i offentlige sammenhenger også kalt for skøyere. ”Skøyer” er opprinnelig en betegnelse for omstreifer, men som i allianse med positiv konnotasjon forandrer betydningen til noe helt annet.

Som fjellfinn’

For øvrig minnet opplevelsen med snarvisitten som jeg innledet med, om et tilsvarende uttrykk fra Nord-Norge. Der er fant byttet ut med same (eller ’fjellfinn’ som er den betegnelsen som har fått en rasistisk klang). Oppbrudd umiddelbart etter et  måltid ble kommentert på følgende måte: ”Æ får si som fjellfinn’, æ e’ mætt, kor e’ hua” (Jeg er mett hvor er lua). Men det er del av en helt annen, eller kanskje nøyaktig den samme historien.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Mål og mening, 1. februar

Et lik i lasten

Vi har tidligere skrevet om at ”Et skjelett i skapet” er et bilde på en mørk hemmelighet som vil bety katastrofe hvis det blir oppdaget. Når vi ser på uttrykket ”Vi seiler med et lik i lasten”, aner vi at dette også dreier seg om noe uhellsvangert. Uttrykket er hentet fra det maritime miljø, og det har sin opprinnelse i en type overtro som handler om det skjebnefellesskap som er ombord på et skip. ”Et lik i lasten” skal i gammel tid ha vært et varsel om ulykke, og en ulykke ombord vil angå alle i sterkere grad enn det vil gjøre for dem som står nær den som skjuler sin mørke hemmelighet i sitt private klesskap.

Et maritimt uttrykk

Vi aner at ”et lik ombord” er et sterkt bilde, og det eksisterer overleverte forestillinger om at alle ombord er truet på det skip som frakter en død person. I tiden før kjøleteknikken kan jo dette være reelt nok. Derfor var det vanlig at liket kastet overbord etter kort tid, og vanligvis sydde seilmakeren liket inn i en seildukspresenning. Siste sting skulle gå gjennom avdødes nese, angivelig som en forsikring om at personen var død.

Tro og overtro ombord

Mange detaljerte forestillinger var knyttet til ”døden ombord”. Disse levde i en viss utstrekning på tvers av nasjonalitet og grenser. Noen av dem hadde sin rot i allmennreligiøs og kirkelig tradisjon mens andre hadde folkloristisk bakgrunn av forskjellig herkomst.

Som et eksempel kan det nevnes at bildene på helvete og himmel var ganske annerledes enn påp landjorda. Fra engelskspråklige kilder fortelles det om Davy Jones Locker, som er det samme som bunnen av havet/sjømenns dødsrike. Onde menn som døde om bord, ble tatt av Davy Jones (Satan) og låst inne der, mens sjelen til gode menn som døde, ble hentet til Fiddler Green, et sted med evigvarende munterhet og gledesdans.

Europeisk åndsliv

En hel verden av ulike forestillinger lå nok til grunn for uttrykket slik det ble formulert på norsk. ”Vi seiler med et lik i lasten” lyder jo ganske poetisk, og det er da heller ikke noen hvem-som-helst som er opphavsmann. Vår store dikter, Henrik Ibsen skrev det i sitt ”Rimbrev” (utgitt i 1875) til Georg Brandes, en annen av tidens store tenkere, filosofer og samfunnsaktører. Rimbrevet er en kommentar til de spørsmål som Brandes hadde stilt til utgivelsen av ”Keiser og Galilæer”. Dette dramaet, som Ibsen selv trodde skulle bli hans hovedverk da han skrev det, tok opp Europas åndslivs fremtid. Arven fra og konflikten mellom kristendom og den klassiske, førkristne kulturarv måtte resultere i en ny vei, et tredje rike. Ibsen tegner i sitt rimbrev et bilde av Europa som et skip med ukjent fremtid.

Jeg spørger kun

I diktets åpningsfase finner vi for øvrig gjemt et annet av våre kjente Ibsen-sitater:

”Min kjære ven! De skriver mig bekymret til

og spørger hvi slægten går så underlig fortrykt,

………….

Krev ikke , ven at jeg ska gåden klare;

Jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.”

En felles skjebne

Han maner i diktet frem den situasjon at alle passasjerer om bord på dette Europa-skipet synes umerkelig og gradvis å sykne hen. Ingen vet hvorfor fordi dette skjer nesten umerkelig. Alle forgiftes sakte, men sikkert av unødvendige og skadelige elementer av gammelt tankegods og trosforestillinger. Og i en av passasjene skriver han:

”Det traf mig der jeg lænet sad mod agtermasten.

En sagde høit og, som det synes midt

Imellem usund søvn og mareridt:

Jeg tror vi sejler med et lig i lasten."

Fortsatt gyldighet

Uttrykket ”Jeg tror vi seiler med et lik i lasten” har langt fra gått ut på dato etter nesten 140 år. Kanskje trues vi fortsatt av en forgiftning fra unødvendig og skadelig tanke- og tradisjonsgods.  Kanskje er dette en større trusselen mot politiske miljøer, organisasjoner, kirke og institusjoner i vår samfunn enn den mediene vil redde oss fra i sin heksejakt på private garderobeskjeletter.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

  

Mål og mening, 18. januar

OM SKJELETTER I SKAPET

Erna 12. oktober 2013

Da Erna Solberg overtok som regjeringssjef for tre måneder siden, ble hun i programmet Lindmo spurt om hva hun gjorde for å forsikre seg om at hennes kommende statsråder ikke hadde noen mørke hemmeligheter som kunne skade deres egen eller regjeringens virksomhet og omdømme. Solberg forsikret at hun selvsagt hadde samtaler med alle der hun inviterte den enkelte til en prat om dette.

I TV-studioet

Lindmo og Solberg brukte begrep som ”ha mye rart i bagasjen” og ”alle har jo gjort litt dumme ting en gang i tiden”.  Samtalen røpet en type alminnelighet som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, - og det er jo bra at vi kan gjenkjenne oss selv i våre politikere, også ufullkommenheten og botferdigheten. Den sterkeste metaforen som Lindmo brukte var ”litt som en katolsk skriftestol”.

NRK.no

På veien fra mikrofonene i TV-studioet til nrk.no-referatet skjedde det imidlertid noe med bildebruken.  I sitt referat brukte journalist Kristine Hirsti overskriften ”Erna spør kommende statsråder om skjeletter i skapet.” Personlig opplever jeg en sterk kontrast mellom statsministerens og journalistens bildebruk. Men så langt jeg har registrert har det ikke kommet noen reaksjon på dette fra Solbergs side.

Slitasje

Selv uten å sjekke hvilken konkret anekdote eller historie som ligger til grunn for uttrykket ”skjeletter i skapet” er det liten tvil at talemåten gir de fleste noen ubehagelige bilder på netthinnen. Men i likhet med mange andre sterke uttrykk slites det ned ved hyppig bruk. Bare tenk på daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen som offentlig kalte sin britiske kollega John Gummer en ”drittsekk”. Det førte til en viss støy på tvers av kollegaenes respektive parlamentariske miljøer. Britene kjente sannsynligvis lite til Berntsens godslige og litt sleivete folkelighet som vi over år var blitt vant med. De mange ”skjelett”-historier fra det amerikanske politiske miljø har utvilsomt slitt ned uttrykket til å bli noe nærmest hverdagslig.

Jeg har liten tro på at den aktuelle journalisten har noe selvstendig ønske om å bevege norsk politisk journalistikk i amerikansk retning. Men på den annen side skjønner man jo at ”skjeletter i skapet” har større salgseffekt enn ”gjort noen dumme ting en gang i tiden”.

 

”Et skjelett i skapet”

Uttrykket er i bruk i de fleste land, og i følge de fleste etymologer ble dette språklige bildet brukt første gang i England tidlig på 1800-tallet. Den engelske forfatteren Thomas Roscoe ga i 1824 ut en litt spesiell samling av historier, oversatt fra italiensk. Boken het ”Fortellinger om humor, tapperhet, og romantikk.” I en av historiene fortelles det om en kvinne som hadde en elsker som var blitt myrdet av hennes mann. Liket ble oppbevart i et skap på loftet, og kvinnen ble hver kveld tvunget av sin mann til å kysse dette skjelettet. Et skjelett i skapet er altså gjemt, men ikke glemt, og det eksisterer som en skambelagt hemmelighet, potensielt ødeleggende hvis den blir avslørt.

 

Amerikansk/engelsk fokusering

Når denne historien er så effektiv som bilde brukt i politikeres skjulte historie, har det sammenheng med at politikken i disse landene er langt mer personfokusert enn i vårt eget land. Sex-historier, utroskap, skjulte familieskandaler, hemmelig seksuell orientering og andre individualetiske anliggende/overtramp har vært en hovedkilde til medienes skandalereportasjer.

Senere års utvikling

Vi kan med en viss rett si at dette er langt fra den medievirkeligheten som vi kan se i Norden. Hos oss dreier det seg  oftere om regnskapsrot, skatteplanlegging, enkelte sexhistorier, pikante SMS-er og ulovlige gaver. Likevel kan det påvises et økt antall ”saker” og ikke minst en økt ”amerikanisering” de siste tiår. Agendapluss.no har offentliggjort en nordisk undersøkelse som viser at det på 1980-tallet ble registrert 29 skandaler, mens dette tallet har økt til 93 i første tiår av vårt århundre.

I sin bok, ”Skandaler i norsk politikk”, peker professor Tor Midtbø på at journalistene blir stadig mer interessert i det som foregår i kulissene, ikke bare det som skjer på scenen. Og politikerne slipper dem oftere inn, siden de er opptatt av å få oppmerksomhet.

Erna Solberg 20. oktober 2013

La oss til slutt se hva som skjer med statsministerens valg av ord en uke etter Lindmo. På spørsmål om hva hun har funnet etter samtale med de nye ministrene svarer hun slik (kilde NTB): ”Flere har skjeletter i skapet.” Vi kan spørre om journalisten har lagt henne ord i munnen. Sannsynligvis. Har hun som statsminister likevel et selvstendig ansvar for å fastholde sitt eget språklige presisjonsnivå og derved legge inn en reservasjon mot medienes ”skandaleiver”? Absolutt! Kan vi frikjenne oss selv i jakten på de pikante detaljene. De store avisenes løssalgtall og klikkstatistikk for nettaviser tyder på at vi hungrer etter ”mulige skandaler”. Hva velger vi å fore vår bevissthet med, litt dumme ting en gang i tiden eller skjeletter i skapet.?

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Mål og mening 25. januar

For fulle mugger

”Ja, her går det for fulle mugger,” fikk jeg høre da jeg for en tid siden var innom et serveringssted. Om servitøren med det siktet til all drikke som han serverte eller om det bare gikk på hvor travelt det var, kan jeg ikke si med sikkerhet. Men noen mennesker har den kreative legning at de kan si flere ting samtidig. I hvert fall fikk det meg til å tenke over uttrykket ”for fulle mugger”. Et kjapt søk på google førte meg i temmelig forskjellige retninger. Noe av det morsomste var et oppslag i NRK.no/nordnytt, som under overskriften ”Her måkes det for fulle mugger!” viste et fotografi av Arnstein Berghei fra Lyngen som med noen lette strøk med snøskuffa og to snøballer hadde omgjort sin nedsnødde bil til to praktfulle kvinnebryst.

Den mer spøkefulle koblingen mellom mugger og svulmende (melkesprengte) kvinnebryst tar nok utgangspunkt i det vi anser som den mest sentrale betydningen av ordet. Mugge betyr jo kanne ifølge Bokmålsordboka, en kanne med nebb og hank. Vi nikker gjenkjennende til dette når vi ser for oss en fløtemugge eller melkemugge, men til tross for den umiddelbare assosiasjon til det serveringsstedet jeg innledet med eller den kreative snømåkeren fra Lyngen kan jeg ikke se hvordan uttrykket ”for fulle mugger” kan kobles til ”i full fart”, som uttrykket betyr i vår dagligtale.

Tante Signes versjon

Tante Signe hadde ofte sin egen muntre versjon av slike faste uttrykk. Og heller ikke når det gjaldt ”de fulle mugger” lot hun noe gjenstå for alternative tolkninger. Godt plantet i det østfoldske dialektlandskap brukte hun denne versjonen av det idiomatiske utrykket: ”Ja, her går’e så pattane slenger!” Og hvor bildeskapende dette uttrykket enn måtte være, kan vi i som en ekstra fotnote opplyse at tante Signe hadde fått operert bort begge brystene.

 

Full fart

Forøvrig finnes det flere uttrykk for ”hektisk eller full aktivitet”. Fra svensk har vi fått uttrykket ”full rulle”, som skal komme fra motorsykkelverdenen. Farten reguleres med det sylindriske gasshåndtaket, og når det vris så langt det går, er det ”full rulle”.  Tilsvarende kan vi vel anta at ”bånn gass” eller ”bånn pinne” er bildespråk fra bilkjøringens verden (gasspedal). På engelsk brukes uttrykket ”full tilt”, der tilt har referanse til barrieren mellom de stridende på kamparenaen i riddertiden, men også til verbet tilt, som betyr å velte. ”Full tilt” i betydning ”full fart” er brukt så tidlig som ca 1600. Poenget i kampen mellom ridderne var å velte sin motstander av hesten. (Jfr. forøvrig uttrykket (å tilte fullstendig = å miste besinnelsen.)  

Svenske kilder

Flere kilder peker på at ”for fulle mugger” er et maritimt uttrykk som tar utgangspunkt i det engelske ordet mug, som kan oversettes til (sylindrisk) krus eller beholder. For å komme videre må vi orientere oss i en ganske spesiell retning. Ved hjelp av svenske idiomatiske uttrykk finner vi veien til Västerbotten Museum. Her opplyses det at uttrykket ”för fulla muggar” skriver seg fra seilskipenes verden. Her sies det:: ”Seile så fort at dobøttene (latrinkärlen) blir fylt av bølgene”. Det fortelles altså at seilskipenes latriner var sylindriske seildukskar som hang på utsiden av skipssiden.

Som et apropos kan det nevnes at ”mugg” på svensk også betyr toalett. 

Andre kilder

At toalettforholdene ombord på seilskipene var slik , bekreftes forøvrig av litteratur om det dansk-norske bidraget til slavehandelen, som foregikk over en periode på mer enn hundre år fra 1670 til 1802. Her opplyses det at kvinnenes latriner hang på utsiden av skipssiden, mens mennene hadde tønner innabords. Nesten 100 000 slaver ble i denne perioden fraktet over Atlanteren i danske og norskeide skip. Så med en viss rett kan en altså fastslå at Norge og Danmark bidro til at slavehandelen gikk for fulle mugger i mer enn hundre år.

 Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Mål og mening, 11.januar

…hvor David kjøpte ølet

En sommerdag for en del år siden ble min kone og jeg innhentet av en telefon straks etter at vi hadde satt oss i bilen på vei mot en etterlengtet ferietur til Danmark. Telefonen var langt fra uventet for vi hadde i noen spennende dager gått hvileløst i ring rundt vår Sony/Ericsson i forsøk på å mane frem nytt om at vårt femte barnebarn skulle komme til verden. Og like før den feriepakkede bilen nådde Karlshus ringte det. Jeg kan enda høre vår svigersønns jublende stemme: ”Nå har David kommet!” Hvordan tar man imot en slik familiær verdensbegivenhet? Reaksjonen kom brølende usensurert: ”Gratulerer med David, akkurat nå er vi på vei for å finne ut hvor han kjøpte ølet!”

Uttrykket ”hvor David kjøpte ølet.” er gammelt og det blir brukt i en litt refsende eller irettesettende sammenheng, som ”jeg skal lære deg”. Det har utbredelse i flere europeiske land og brukes på samme måte over alt, men likevel peker uttrykkene mot ulike etymologiske referanser.

Danmark/Sverige/Norge

Den svenske sitatordboken ”Bevingade ord” av Pelle Holm utkom i 1939. Den opplyser at ”David” er et vanlig synonym for degn eller klokker i Danmark. Klokkeren hadde i tillegg til den rent kirkelige status en fremtredende rolle som køgemester i gjestebud i eldre tider. Mer enn 200 år tidligere omtaler imidlertid Niels Celsius uttrykket som et svensk ordspråk (”Svenske ordspråk” 1720): ”Iag skall wijsa dig, hwar David kiöpte ölet.”

I Norge kan vi vise til den skjønnlitterære forfatteren Kristian Kristiansens trilogi om Adrian Posepilt,  utg. 1950. Handlingen foregår i Trondhjem på slutten av 1700-tallet. I sin roman forteller han om Adrians liv som fattiggutt. Forfatteren bekrefter for så vidt Pelle Holms påståtte forbindelse mellom ”David” og ”degn”, men i en noe annen tapning enn det svensken skrev om et tiår tidligere. I Danmark og Norge fantes det i latinskolene benevnelsen davidsdegner på elevene, noe som bekreftes av Store Norske Leksikon. Davidsdegnene hadde plikt til å synge i kirkene og gikk også omkring og sang ved dørene som et slags vederlag for sin skoleplass. Navnet fikk de antakelig fordi de opprinnelig sang Davids salmer. Disse guttene ble også hyret inn til gjestebud for å synge og gjøre andre tjenester, skjenking av vin og øl.

Tyskland

Uttrykket finnes også på tysk, men med et annet navn og et annet drikke, men med den samme anvendelse som i de nordiske land. Spesielt i den sydlige delen av Tyskland blir dette uttrykket brukt: ” Ich werde dir zeigen, wo Barthel den Most holt”, og vi kan vel oversette det til ”jeg skal vise hvor Barthel hentet mosten.” Most er fruktvin laget av annet råstoff enn druer. Som forklaring på hvor navnet Barthel kommer fra i dette uttrykket, er det en teori om apostelen Bartolomeus, som etter tradisjonen skal ha bodd i Kana i det hus hvor Jesus utførte sitt første under, vinunderet i bryllupet i Kana. I temmelig løs forbindelse til Jesu under er spørsmålet i følge denne forklaringen hvor Bartolomeus hentet bryllupsvinen fra. På tysk brukes som nevnt det faste uttrykket helt parallelt med David og ølet. Falk og Torp antar i et tillegg til sin ”Etymologisk Ordbog over det danske og norske sprog”, 1903-1906, at Barthel i vårt språk er erstattet av David, forfatterne finner det altså sannsynlig at den tyske versjonen er eldst.

Nederland

På nederlandsk dukker en tredje person frem, også han er bibelsk, nemlig Abraham. ”…waar Abraham de mosterd haalt,” heter det der. Vi kan best oversette dette uttrykket med ”hvor Abraham hentet sennepen”. Slik oppfattes uttrykket i moderne språkdrakt, men etymologer forteller at det her har skjedd en språklig forskyvning. Opprinnelig skal det ha vært ”mutsaard” =ved (til å brenne), men er blitt forandret til ”mustaard”= sennep, og dermed må forklaringen være en helt annen. Man kunne ellers anta enn at ”mustaard” har blitt til som en variant av det tyske ”most”. Nøkkelen til å forstå uttrykket ligger i en velkjent bibelsk fortelling. Forbindelsen mellom Abraham og ”mutsaard” er som følger: I 1. Mosebok 22. fortelles det om at Abraham fikk befaling fra Gud om å ofre sin sønn Isak. Abraham skal ha fått Isak til selv å bære veden til offerbålet. Ordet for ved eller buskas til å brenne er på nederlandsk ”mutsaard”. Dermed blir den opprinnelige oversettelsen av uttrykket: ”..hvor Abraham hentet veden (til offerbålet)”.  

Den språklige forskyvningen fra mutsaard til mustaard har lagt forholdene til rette for markedsføring av sennep. I Groningen reklamerer man for sennep fra Abraham’s Mosterdmakerij, vel vitende om effekten av å koble sitt produkt til et uttrykk som allerede finnes på folkemunne.

Det tok over tolv år før jeg gjorde alvor av å finne ut hvor David kjøpte ølet. Kanskje burde jeg vurdere å la neste ferietur gå videre fra Danmark til Nederland og Syd-Tyskland. Det kan bli en riktig språkreise.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt