Search Login

Mål og mening 15. februar

Drømmen om rikdom

Over hele landet går det historier om rike oppkomlinger, som i sin velstandsrus vil demonstrere sin nyervervede rikdom. Anekdotene blir sannere og sannere dess flere ganger de blir fortalt. Bakgrunnen for den plutselig oppståtte velstand kan være så mangt. Vi har tidligere i spalten fortalt om de to østfoldingene som ville feire seg selv på best mulig måte. De gikk inn på et av hovedstadens flotteste hotell og da kelneren kom, spurte de høy røst: ”Å er’e dyraste dere har?” Kelneren fortalte at hvis de ville starte med en på forrett, kunne han foreslå russisk kaviar. Servitøren ville fortsette, men østfoldingen avbrøt ham tvert. ”Det er greit,” sa han, ”bær inn to tubær!”

Enfoldigheten som demonstreres i denne sannsynlige vandrehistorien, minner oss vel i noen grad om Bør Børson jr., som Rolv Wesenlund gestaltet på scenen og i filmen med samme navn på 1970-tallet. Musikalen er bygd på romanen Bør Børson av Johan Falkberget. Falkberget kom selv fra enkle kår og var nok våken for hvor lett en plutselig suksess og rikdom kan føre til en narraktig forfengelighet.

Berkeley, California

Falkberget har diktet opp stedet Olderdalen som Bør Børsons hjembygd. En teori er at det oppdiktede stedet Olderdalen er valgt som et apropos til Odalen, hvor den foreldreløse gutten Peder Sæther kom fra. Peder (Sæther) Sather (1810 – 1886) var en av de tidlige emigrantene som skaffet seg et stort navn i  USA. Han ble legendarisk og var en av grunnleggerne av det som senere ble University of California, Berkeley, hvor bl.a. kronprins Haakon har studert.

Askeladden

Kanskje er det visjonen om en vei ut av den svarte armoden som har skapt heltefiguren Askeladden, han som vinner prinsessen og halve kongeriket. ”Den amerikanske drømmen” lokket i sin tid hundretusener av nordmenn til å friste lykken i den nye verden. Og utvandringshistorien forteller oss litt om hva som drev så mange til å reise av gårde i full bevisshet om at de kanskje aldri ville møte foreldre og søsken igjen.

Utvandring

I jordbruksdistriktene var utvandring etter hvert den eneste mulighet når gården ikke lenger kunne stykkes opp til nye generasjoner. Derfor var det den rene sveltihjel som tvang hele familier til å bryte opp. Ofte hadde de ikke penger til billetten, og da ble løsningen å reise på ”prepaid tickets”, dvs. slektninger som hadde utvandret tidligere betalte billetten med klausul om at den nyankomne skulle arbeide gratis på gården i flere år. Ordningen hang sammen med at nybyggerne forpliktet seg til å dyrke opp den eiendommen de hadde ervervet.

I gode og dårlige år

I distrikter med næringsliv som var konjunkturavhengig, kunne emigrantstrømmen like gjerne bli stor når det hadde vært gode år. Eksempel på det finner vi langs hele kysten hvor storfiske på Lofoten endelig kunne sette folk i stand til å betale for denne muligheten til å skape et nytt liv for seg og sin familie. Den samme usikre tilværelsen preget også liv og virke i våre sagbruksdistrikter. Også her økte utvandringen som følge av både gode og dårlige år.

Plutselig rikdom

De fiskerne eller sagbruksarbeiderne som aldri lot seg friste til å emigrere, levde nok ut sin rikdomsdrøm på annen måte. På Østlandet kunne det resultere i snarturer til Kristiania hvor de kunne leke storkar på luksuriøse restauranter.  På andre kanter av landet kunne det ta andre former. Det ble fortalt at en kar fra en av bygdene i Troms hadde gjort det stort på Ishavet. Han hadde naturlig nok fantasert i flere måneder om hvordan han skulle feire en svært innbringende sesong. I Tromsø gjorde han veien kort til Samlaget (Vinmonopolet). Breibent gikk han frem til disken og så med oppspilte øyne på den glitrende varebeholdningen før han henvendte seg til den unge ekspeditøren: ” Hei du, gluinnten ,” sa han, ”se te’ å kom dæ i arbeid, pakk’ inn vestvæggen.”

Til Fredrikstad

Etter at Johan Falkberget hadde arbeidet i gruvene på Røros fra han var 7 til han var 27 år, dro han ut av bygda. Etter to år havnet han i Fredrikstad hvor han ble redaktør i Smaalenenes Socialdemokrat, avisen som i dag heter Demokraten. Han beskrev senere dette som sitt motto: “Vi prøvde å gjøre avisen til den rikes ris og den fattiges trøst.” Falkberget ble i Fredrikstad bare i tre måneder, og slik begrunnet han i et brev til en av sine venner sitt korte opphold her: “Ja, for jeg må slutte her og komme meg inn til Kristiania igjen, ellers dør jeg her.”

 Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt