Search Login

Demokraten, innlegg 28. DESEMBER

Jeg innrømmer det gjerne, jeg er en lytter. Når jeg sier dette, tenker jeg ikke på at jeg lytter til musikk, eller til radiokanalen NRK P2, selv om jeg også er lytter i den betydningen av ordet. Nei, min innrømmelse har sammenheng med at jeg har en tendens til å lytte til hvordan folk ordlegger seg. Mest interessant er det å lytte til ukjente mennesker i samtale med hverandre, i kundekøer eller ved kafébord. La meg understreke at jeg ikke primært er interessert i hemmelighetene eller betroelsene deres, jeg vil nesten kunne si snarere tvert imot. Jeg synes det er mer spennende å lytte til hvordan folk snakker hverdagsspråket sitt.

E’ sprekænne dame

Her om dagen hørte jeg i forbifarten en mann som sa: ”Ho var e’ sprekænne dame ska jæ si dæ.” Jeg ber om å bli trodd når jeg påstår at det jeg ikke først og fremst ble interessert i å få greie på hvem dama var eller om det her var snakk om en julebordsflørt. Det som vekket interessen var ordet ”sprekænne”. Kanskje jeg skulle skrevet ordet  med d, ”sprekænde”, for jeg tror nok ordet er i slekt med ord som feiende, strålende, etc, altså verbformen presens partisipp. Disse ordene er dannet av verbene feie og stråle, men hva med sprekænde? Det er jo ikke noe som heter å spreke.  

 

Du grønne, glitrende

I disse juletider har vi med funklende øyne og med jublende stemmer kunnet glede oss over de grønne, glitrende juletrær. De mest oppmerksomme av leserne vil ha oppfattet at jeg her har brukt en helt spesiell form av verbene som er anvendt, den formen som har endelsen –ende: funklende, jublende, glitrende. Det er jo ikke tvil om at jeg ved å koble endelsen –ende til verbene funkle, juble og glitre, får ord som blir brukt som med en annen funksjon enn verb har til vanlig. De har samme funksjon som adjektiv, men med den viktige forskjellen at presens partisipp har uendret form enten vi bruker dem i entall eller flertall, og de har samme form i alle kjønn.

Grommænne

Sprekænne er etter det jeg kan forstå en adjektivdannelse som er et rent dialektfenomen. Det finnes på begge sider av Oslofjorden. I ”Nøttlandsmålet 1900” av Ragnhild Paulsen (Vestfold Historielag 1981) finner vi ”ei grommænne jente”. Det ville være interessant å få respons fra leserne om noen kjenner flere slike ”falske” partisipp som brukes som adjektiv. Her er min liste: sprekænne, grommænne, flottænne.

 

Spellrænne

Et ord som kan minne om disse er spellrænne, men det er en viktig forskjell. I eksempelet Bilen var spellrænne ny ser vi at ordet står til adjektivet ny. Altså må spellrænne være et adverb (et ord som forteller noe om verbet eller adjektivet). Spellrænne betyr splitter, splinter eller spiller. Det kan ikke stå til et substantiv. ”En spellrænne bil”, gir ingen mening, men jeg vil anta at de fleste i vårt distrikt uten videre vil gjenkjenne ”en spellrænne ny bil”. Bokmålsordboka på nett har registrert dette under oppslagsordet spildrende. Fins det flere eksempler på denne dialektbaserte orddannelsen?

Romjul

Vi har nå feiret oss ferdig og har gått inn i det som på folkemunne kalles for romjula. En kan undres over hva dette ”rom” dreier seg om. Noen har nok en forestilling om at det dreier seg om ”mellomrommet mellom jul og nyttår”. Noen kaller derfor perioden for ”mellomjula”. Begge er registrert som gyldige former i bokmål og nynorsk. En tredje betegnelse på disse late dagene er ”romhelg”, og dette bringer oss direkte i kontakt med opprinnelsen til orddelen ”rom” i denne sammenheng. Det skriver seg direkte fra det norrøne betegnelsen rúmheilagr (som ikke behøver å helligholdes strengt' etter loven).

Romhelgen betydde egentlig ”den delen av julen som faller mellom julens helligdager og trettendedagen”. Nå er romjulen i praksis tiden mellom juledagene og nyttår. Vi kan slå fast at vi er på vei til et ”spellrænne nytt år”.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt