Search Login

Demokraten, innlegg 16. november

Fra arkivet

I forbindelse med at vi for noen uker siden skrev om forsterkninger, som ille (ille bra), bæl- (bælgodt), fikk vi et innspill fra en leser på Hadeland. Han etterlyste en forklaring på det forsterkende ordet ”jøtt” (jøtt pen) i sin dialekt. Teorien var at det kanskje kunne ha sammenheng med jøtul/jotun, som begge står for mytologiske kjemper, altså noe som tilsvarer kjempe- (kjempepen).

Ivar Aasen

Et mer dokumenterbart språklig spor finner vi i Ivar Aasens ”Norsk Ordbok”. Jøtt er avledet av ordet ljot, som betyr stygg. Ordet har nær forbindelse med begrepet den ljote, som er et annet ord for djevelen, altså fanden eller styggen. Dette bringer oss tilbake til det som kan betegnes som normalspråk, der vi har flere forsterkende ord som går på stygg, ille, bæl og ord avledet av djevel, jævlig, jækla, etc. Vår Hadelands-kontakt synes å kunne velge mellom ulike forklaringer på jøtt bra, jøtt pen, etc.

Djevel og Gud

Vi synes altså å ha et ganske rikholdig utvalg av djevel- og gudsbeslektede forsterkninger i språket. Når disse fra gammelt av er regulert bort fra det som før het ”dannet dagligtale”, og som vi i dag kaller normaltalemål, har det utvilsomt sammenheng med at alle slike uttrykk havner i kategorien banning/sverging. Uttrykk som innebærer at en tar høyere eller lavere makter til inntekt for eller som vitne på sannhetsgehalten i ens uttalelser har klare forbindelser både til religiøse og til juridiske forhold.

Må vi banne?

Noen mener at vi mennesker har et naturlig behov for å gi et ekstra følelsesladet trøkk når vi treffer tommelen i stedet for spikeren eller for å gi uttrykk for andre eksplosive følelsesreaksjoner. Mange vil huske at barnepsykologen Magne Raundalen vakte både oppsikt og harme da han for en del år siden ga uttrykk for at barn burde få banne i barnehagen.

Ikke banne på TV

Selv om bannetabuene er i ferd med å blekne i noen miljøer, kan vi slå fast at restriksjonene i praksis lever i beste velgående. I fjernsynet kan vi nesten daglig høre intervjuobjekter drive offentlig selvsensur når de har vært for friske i språket, ”uff, nei, unnskyld, jeg skal ikke banne på TV.”

Språklige omgåelser

Fordi vi historisk, kulturelt og pedagogisk støter på så mange ”røde trekanter” i vår daglige omgang med språklige forsterkninger, har det gjennom flere generasjoner oppstått en imponerende rekke av språklige omgåelser eller omskrivninger. La oss se på et lite utvalg:

Herre (=hælle), Hælle, hælle dussen, (=Herre Gud), hælle måne, herre min hatt, herre mann, herr…jedalen, hersens,

Gud, Gu..ri, Gurimalla, Guu..bben Noa, gulle meg,

Fader, faderullan,

Fanden, fy farao, faa..bian, farsken, faken,

Gi blanke(!) fanden, gi blaffen

Dansk vinter

Det blir fortalt at den danske dikterpresten Kaj Munk en råkald vintermorgen i det lille tettstedet Vedersø, gikk forbi en av sine sognebørn som sto og slet med å få start på sin lille lastebil. Dette hendte på en tid da man enda hadde sveiv som et nyttig hjelpemiddel på de fleste biler. Nå sto denne mannen og sveivet og sveivet uten å få start. Og det sto ikke til å nekte at jo mer han slet jo tettere falt edene. Presten stoppet og iakttok mannens strev og besvergelser, som alle henvendte seg til Mørkets Fyrste og hans hjemsted. ”Tror du virkelig, at han du nu råber på vil vove sig ud i denne kolde morgen blot for at hjælpe dig? ” spurte Kaj Munk. Dette var jo en humoristisk og ganske mild irettesettelse, men mannen lyttet til sin sogneprest og tok på nytt fatt i sveiven og sa: ”Nu, så i Jesu navn da!” Og dermed startet bilen. ”Det var som Fanden,” sa Kaj Munk.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt