Search Login

Demokraten, innlegg 14. september

Himme

Bestefar og bestemor hadde på sine gamle dager reist en tur til Oslo. Midt på Karl Johan snublet bestemor og falt. Hva gjorde bestefar, hjalp han henne opp? Langt ifra, nei han ble så redd at han tok til å kjefte: ”Å sku’ du her inne å gjøra ’a, kunne du’nte hølt dæ himme?” Og mens bestefar sto og kjeftet, kom en fremmed mann og hjalp bestemor opp. Men da bestefar kom hjem, fortalte han med nådeløs presisjon om sin egen forvirrede figur og lo så han ble rød i ansiktet.

Språklighet

Formen ”himme/hime” har fått sin landsdekkende plass i i to ordsammensetninger. Det er ”himkok” og ”himavla”. Av disse er nok det førstnevnte best kjent fordi hjemmebrent-”industrien” synes å ha holdt sin posisjon både i opp- og nedgangstider, mens ”himavla” synes utelukkende å ha vært kjent fra krigens dager.

Himavla

Under krigen ble tobakk en mangelvare i butikkene, og som en naturlig følge av den strenge rasjoneringen økte kreativiteten til de nikotinavhengige. På svartebørsen og på det private byttemarkedet økte verdien av alle tobakksvarer. Enkelte valgte å kutte sigarettene for å kunne bytte til seg større kvanta av andre varer. Andre prøvde å dyrke egen tobakk. Selv om det norske klimaet ikke egnet seg spesielt godt for den slags produksjon, var det mange som anla sin spesielle plantasje ved en solrik vegg i bakgården.  Oppskriften på vellykket ”hjemmeavlet” tobakk ble villig delt mellom de nikotinhenfalne.

Tobakksdyrking

Bestefar var en av dem som ville prøve seg. Veggen på baksiden av hytta vendte mot øst og var et yndet og solrikt sted. Selv om jorda var grunn der, fylte bestefar på med god matjord. Han sørget for grundig bearbeiding slik at jordsmonnet ble porøst og velegnet, slik oppskriften fortalte. De små tobakksfrøene ble omhyggelig lagt i riktig dybde, og bedet ble pleiet med gjødsel, vann og kjærlighet. Plantene trivdes, og det var nesten som i visa om Tornerose, der ”hekken vokste kjempehøy”.

Innhøsting

Pappa, som hadde ansvar for plantasjen sammen med sin svigerfar, fortalte hvordan de nøye studerte denne fremmede veksten, som skulle skaffe dem så meget glede. Han hadde lest i leksikon at tobakksplanten tilhører samme familie som potetplanten, og dette kunne de med selvsyn se, men likevel kunne de nok bekrefte, slik det sto skrevet, at tobakksplanten nok hadde noe større blader.  Jo nærmere innhøstingen de kom, jo ivrigere var de til å måle og lukte og kjenne på plantene. Endelig kom dagen! De skar tobakksplantene så nært til bakken at de fikk med seg alle nikotinbærende deler.. De innhøstede plantene skulle nå bades i sviskesaft slik oppskriften lød, før den skulle henges opp på loftet hvor det var varmt og luftig.

Sjokket

Bestefar var en ordenskar, og han skulle stå for etterarbeidet med jorda i ”tobakksplantasjen”. Han var i gang med å grave opp røttene da han gjorde sin oppdagelse: Like under det øverste jordlaget støtte han på noe som i mistenkelig grad minnet om poteter. ”Ivar,” ropte han, ”kom og gå hit, det er noe jæ ente skjønner!” Plantasjeeierne kunne straks konstatere at det var poteter. Og forklaringen var at de i sin iver etter å gjøre jorda så porøs som mulig, hadde blandet den med opprevne avispapirsider og  -- potetskrell. Og der under et tynt jordlag hadde naturens lov om den sterkestes rett igjen fått sin bekreftelse. Kappløpet mellom de beslektede artene hadde bokstavelig talt ført til ”en skikkelig skrell”, som det heter i travsporten. Bestefar satte i alle år poteter på noen magre jordlapper på hyttetomta, men aldri har potetåkeren blitt pleid så samvittighetsfullt som dette krigsårets ”tobakksplantasje” i solveggen bak den svarte hytta på Saltnes.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt