Search Login

Demokraten, innlegg 24. august

Merkevarer

Vi som vokste opp på 40- og 50-tallet tilhører den første generasjonen som opplevde et internasjonalt varespekter i butikkene. De fleste av oss hadde foreldre som var enspråklige. Bare de færreste av oss hadde foreldre med allmennutdannelse utover folkeskolen eller kanskje middelskolen. Derfor var det naturlig at vi ble sendt på butikken for å kjøpe ”Sunnlikt-såpe” (Sunlight), og da Disney-kulturen strømmet inn over landet, var det naturlig at vi ba om ”Donnal Dukk” (Donald Duck). Jeg kan ikke med sikkerhet si når vi sluttet å kjøpe olabukser og gikk over til jeans. Mange av oss opererer vel fortsatt med den norske varianten, selv om vi i flere år gikk rundt med syltrange ”Vrangler-bukser” (Wrangler). Jeg husker at vi syntes det var nærmest pinlig når pappa i butikken ba om å få ”Sønlaitsåpe” og siste nummer av ”Dannel Dakk”, men pappa hadde hatt engelsk på middelskolen.

Sunlight

Lilleborg fabrikker opplyser at ”Sunlight” var den første virkelige merkevaren i verden.

Dersom man er i Liverpool, krysser elven Mersey og drar ca en norsk mil sørover kommer man til Port Sunlight. Dette er en landsby som har fått sitt navn etter den berømte såpen. Fabrikken lå her og fabrikkeieren William Hesketh Lever nådde på kort tid sitt mål om å produsere årlig 40.000 tonn av såpen. Den kom til Norge på 1920-tallet. Selv i Lilleborgs produktinformasjon blir det opplyst at såpen oftest blir kalt ”Sunnlikt” her i landet.

Donald Duck

Jeg husker godt mitt første Donald Duck-blad. Vi hadde vært på tur sammen med tante Ragnhild og onkel Harald (som egentlig var omgangsvenner av mine foreldre) på første påskedag i 1953. Det var fire voksne og to barn i deres lille Mercedes 170 V på tur til Halden og Prestebakke. Det hele var et eventyr for Kari og meg, uvante som vi var med slik rullende luksus. Og på toppen av det hele kom vi hjem til fire pent danderte marsipanegg på en seng av treull og med flere ark med glansbilder til Kari og Donald Duck til meg. Vår elskelige leieboer, fru Knudsen, hadde lagt påskegaven på utsiden av døra. Det jeg husker best, var Donald som gikk i søvne med ZZZ-tegn i snakkeboblene mens han forsynte seg med kyllinglår fra kjøleskapet. Både kylling og kjøleskap hørte fortsatt til i våre fremtidsfantasier i 1953.

Wrangler

Jeg gikk fortsatt på folkeskolen da jeg fikk min første Wrangler-bukse. Den var noe magisk med det blå dongeristoffet, og en kan vel si at magien har holdt seg i imponerende lang tid. Kjært barn har som kjent mange navn, og vi kan tillate oss å se på historikken til de mest kjente betegnelsene.

Jeans

Så tidlig som på 1500-tallet ble det i den italienske bystaten Genova laget slitesterke arbeidsbukser. De buksene som ble laget til de genovesiske sjøfolkene var sydd av dette slitesterke, blå stoffet. Navnet jeans kommer imidlertid fra franskmennene, som begynte å produsere kopier av buksene. De brukte stoffet denim og kalte buksene for ”Bleu de Gênes (Genova-blå), og Gênes ble på fransk uttalt omtrent som vi uttaler jeans.

Denim

Produsenter i den franske byen Nimes hadde prøvd å kopiere stoffet fra Genova, - uten å lykkes. Resultatet ble likevel ikke verre enn at stoffet ble brukt til arbeidsklær. Det fikk navnet ”denim”, som var uttaleskrift av ”de Nimes”, som betyr ”fra Nimes”. På slutten av 1800-tallet kom jeansen til USA, der de to forretningsmennene Levi Strauss og Jacob Davis tok patent på de spesielle nagleforsterkningene som siden har vært kjennetegnet på ”ekte” jeans. De mest kjente varemerkene ble Levis, Lee og Wrangler.

Dongeri

Dongeri (dugaree på engelsk) er et sterkt vevd bomullsstoff, som egentlig kommer fra byen Dungari i India Det ble i India brukt til seil og klær for fattigfolk. Det var opprinnelig brunt/sandfarget, og Levi Strauss brukte dette i første produksjonsperiode. Senere gikk fabrikken over til å bruke den blåfargede varianten.

Olabukse

 Ordet olabukse stammer fra tiden like etter annen verdenskrig og ble brukt om bukser som var laget av dongeri eller annet kraftig og slitesterkt stoff. Ordet har vist seg å være like slitesterkt som buksa, og den fortjener fortsatt å beholde sitt navn på folkemunne i Norge.

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt