Search Login

Demokraten 20. juli

Til sjøs

Denne uken skal vi se litt på vår språklig arv fra sjømannslivet. Mange av våre dagligdagse uttrykk har har sin opprinnelse nettopp i vår maritime historie.

Loslitt

Vi vet jo alle hvordan uttrykket blir brukt, nemlig lurvete, utbrukt, slitt og sliten, og vi forbinder det vel kanskje med lo som i lodotter, men i virkeligheten har det sin opprinnelse i lo(vart), motsatt le. Den siden av skipet som står mot vinden kalles lovart, mens motsatt side kalles le. Det er jo naturlig at den siden der vinden går inn i seilet (skværseilet), blir mer slitt enn le-siden av seilet. Seilene bli bokstavelig talt lo-slitt.

Peiling

Jeg ha’kke peiling, kan vi si, men tenker vel ikke på at dette har med navigasjon å gjøre, men når vi peker på det, virker det jo helt naturlig.

På catwalken

Kanskje tror vi at catwalken har fått sitt navn fra den smygende, katteaktige måten som mannekengene beveger seg på. Men i virkeligheten er det et maritimt uttrykk. Catwalken er en opphøyd gangvei på et seilskip, bygd for at sjøfolkene skal kunne gå tørrskodd over dekk. Katten liker jo ikke å bli våt på potene, derav navnet. Men så til Fredrikstads ”catwalk”:

Med dongeri og nylonskjorte

Det er ingen tvil om at de hjemvendte førstereisguttene nøt godt av en betydelig status i min  tidlige ungdom. Jeg husker de godt hørbare sukk som gikk gjennom jenteflokken da disse guttene spradet forbi ”Kritiker’n” med trange dongeribukser med sleng, og med nesten gjennomsiktige nylonskjorter med ”Camel” i brystlomma. Jo, dette var gutter med høy sjarmørfaktor. Og det var vel ikke fritt for at vi, de litt yngre guttene, følte oss nærmest litt loslitte, og at vi falt i kurs på denne arenaen. ”Kritiker’n” var en rekke benker som var stilt opp ved siden av hverandre bortest i Nygaardsgata mot Kirkeparken. Dette var enden av promenadestrekningen som startet ved Det Glade Hjørnet. Der satt det alltid ungdom som kommenterte seg imellom og kom med spredte bemerkninger til dem som passerte.

En pike i hver havn

På slutten av 1950-tallet ble det fra Øra kringkastet på kortbølgenettet program for nordmann i utlandet. Hver onsdag og lørdag gikk programmet ”Postkassa” på lufta. Dette var en slags ønskekonsert med litt mer populærmusikk enn den tradisjonelle ”Ønskekonserten” fra NRK på mandag kveld klokka åtte. Jeg var en ivrig Postkassa-lytter. I programmet ble det sendt ønskeplater til og fra den store verden med personlige hilsener mellom kjærester som var adskilt av ”Det store blå hav”. En hilsen som jeg husker spesielt godt, var fra en sjøgutt som sendte kjærlige hilsener ”til jenta mi der hjemme”, og så ble navnet på båten nevnt. Slik var skikken i Postkassa. Denne gangen ble meldingen etterfulgt av en litt streng melding om at dette nok var litt utenfor det tillatte mønster, for de hadde fått beskjed om at det aktuelle skipet var en ferje som gikk i trafikk mellom Østsiden og Vestsiden i Fredrikstad.

Fra Tor Inge Berger har vi mottatt følgende anekdote:

  

Kildekritikk

Det var i de dager at professor Edvard Bull d.y. arbeidet på sin doktorgrad: Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd: tre norske industristrøk. En dag da han ruslet på brygga i Selbak, kommer mot ham en eldre mann. Ganglaget og det værbitte preget fortalte om en gammel seilskutesjømann som så det under sin verdighet å sette bena på et steamerdekk.

Bull kom i snakk med karen og spurte ham om han hadde lyst å fortelle litt om livet til sjøs og til lands. Og karen fortalte. Om storm rundt Kap Horn og stiv kuling i sjappene i Valparaiso. Det gikk en time og godt innpå en til da han avslutter: - Her har du mitt liv. Noe er sant og noe er jug. Og hva som er hva, får du finne ut sjøl.

 

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Artikkeloversikt