Search Login

Demokraten, innlegg 25. mai

Skjønnhet

Vi vet jo at skjønnhetsidealet forandrer seg over tid, og kanskje er det slik at variasjonene kan henge sammen med den alminnelige velstand i samfunnet omkring oss. Bestefar var født i 1870, og hadde vel opplevd at den ”slim line” som jentene hadde i hans ungdom mer hadde sammenheng med sult, slit og fattigdom enn med kroppsfokuserte drømmer. Og kanskje var det derfor bestefar likte damer med litt kjøtt på bena. Hans yndlingsbeskrivelse av en pen dame var at ”ho var tøkk og fet og pen”. Kanskje var det da jeg fortalte dette første gang til min kone, at hun beklaget at hun aldri hadde møtt bestefaren min.

Arbe’ og slite

Odd Børretzen siterer i en av sine mange sorgmuntre betraktninger denne tidlige varianten av grafitti, som skal ha vært håndskrevet på undergrunnstoalettet på den gamle Østbanestasjonen: ”Arbe’ og slite, tjene lite, og femogtyve øre for å drite.”

 

Tidene skifter

Selv i de magre tredveåra var det folk som gjorde det godt i forretninger, og enkelte drasset på tydelige velstandstegn i form av åpenbar fedme. Murmester Rolf Olsen hadde et muntert blikk og en skarp replikk. Han fortalte om en av disse velfødde, som nok fikk merke matknappheten under krigen ekstra godt. ”Han ble så tynn,” sa onkel Rolf, ”at da krigen var slutt, var’n blitt så tynn at han kunne bruke magaskinnet som handkle.”

Slapp diksjon, leksjon 1

Den nye, lokale slageren, Kai & Kai, trekker Fredrikstaddialekten ut i en så ekstrem konsekvens at professor Finn-Erik Vinje ifølge Fredriksstad Blad fikk åndenød og måtte anbringes i stabilt sideleie etter å ha sett et par av filmene med Kai & Kai på FB-TV. Han uttaler i ytterst dannede ordelag at: ”Nå agiterer man hemningsløst for slapp diksjon også!” Kanskje burde Fredrikstadguttane gi professoren et kurstilbud om forståelse av elementær selvironi.

Slapp diksjon, leksjon 2

Vi skal på ingen måte forsøke å konkurrere med Kai & Kai, men vi ble fristet over evne til å sitere en dames ufrivillige ordspill. Hun kan nok sies, allerede på femtitallet, å ha demonstrert en tidlig forekomst av det som professoren beskriver som ”hemningsløst slapp diksjon”. Omtrent slik ble det registrert av et våkent øre: ”Væ få vææ få væ få væ. Væ få vææ få skaft.” Hun skal selvsagt ha ment at: ”Enhver får være som han er, enhver får være som han er skapt.”

 

Dette er en tegning av Luse-Franz (ukjent kunstner), som var en kjent skikkelse i Oslos gater noen år tidligere enn Harald dukket opp i Fredrikstad. Utseendemessig kunne de ha litt til felles. Lillejørn Nilsen har en nydelig vise om Luse-Franz. Kanskje hadde også Harald fortjent et dikt eller en vise.

Harald Feiær’n

For noen tiår siden hadde vi noen som i likhet med romfolket i dag, tigget mat og småpenger i våre byer og lokalsamfunn. Vi kalte dem for byoriginaler eller bygdeoriginaler, og de ble på mange måter en akseptert del av samfunnet. En av disse var en loslitt, skjeggete figur som ble kalt Harald Feiær’n. Han gikk omkring og spurte forsiktig om ”noen øre te butten te Telbakk eller 30 øre te en tællærk ertetuppe”. (Trykkfeilene er lagt inn i et forsøk på å notere Haralds tannløse diksjon. En dag var han på døra til en dame på Selbak, og samtalen som utspant seg, var omtrent slik: ”Du harn’te e’ brø’tjive te mæ vel, Valborg, jæ er tå tulten!” ”Ja, men jæ har bara ost, Harald.” ”Nei, da får’e heller væra, Valborg,” sa Harald.

Ja, ja, tenker jeg, ”væ få vææ få væ få væ. Væ få vææ få skaft.” Kanskje det etter hvert blir plass til romfolket også?

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563, eller til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  

Artikkeloversikt