Search Login

Demokraten, innlegg 4. mai

Vår Far

Noen vil utfra overskriften anta at jeg i dag skal skrive om min far. Det er nok i og for seg riktig, men overskriften handler om noe annet. Det dreier seg nemlig om det som vi tidligere kalte Fadervår.

I 2011 fikk vi en ny bibeloversettelse og dermed også en ny oversettelse av bønnen Fader Vår.

Det er for så vidt riktig at den nye versjonen er mer moderne. Når jeg sier ”for så vidt” henger det sammen med at bønnen er noe mer enn en bønn, det er et begrep. Begynnelsen av bønnen er en henvendelse, altså slik vi henvender oss til en nær venn skriftlig eller muntlig. Moderne språk ville tilsi at vi generelt bør bruke etterstilt eiendomspronomen. Vi snakker jo om bilen min, boka mi, faren min eller far min. Og i henvendelser har vi gjerne et hilsningsord: hei eller kjære. Selvsagt kunne ikke den moderne bønnen ha med et hilsningsord som ikke står i grunnteksten. Oversetterne har derfor valgt å bruke foranstilt eiendomspronomen og derved valgt en mer formell og fjern tiltale. Samtidig har de modernisert ”fader” til ”far” en form som jo kan sies å være nærere enn ”fader”.

Fadervår

Jeg nevnte at denne bønnen, som vi vanligvis benevner i ett ord, er en institusjon, et begrep som vi språklig kan behandle som et substantiv. I salmen ”Alltid freidig” heter det i andre vers ”Med et Fadervår i pakt, skal du aldri gyse.” Her brukes ”Fadervår” som et substantiv på samme måte som vi kan si om et menneske at ”han kan mer enn sitt Fadervår”.  Dette vil være en umulighet med ”Vår Far” , bare prøv!

Min far og Fadervår

Nå vil jeg dreie innom min egen far og et par historier som han fortalte fra sin skoletid, som i likhet med min egen, innebar pugging av katekisme, salmevers og annet stoff som den gang ble ansett som grunnleggende kjernestoff. Men, som det heter på et ofte sitert språk: ”Boys will be boys”, altså gutter er gutter, og den gang som nå prøvde vel elevene å komme unna leksene på enklest mulig vis. Pappa fortalte at det var hans svært tunghørte bestemor som hadde jobben med å ”høre” gutten i leksene før han gikk på skolen. Det foregikk slik da Luthers Lille Katekismes forklaring til Fader Vår sto på lekseplanen.

Pappa var glad i å dikte og rime allerede den gangen og svarte frimodig på bestemorens leksehøring  Bestemor leste med andektighet fra den lille boka: ”Den fjerde bønn…” ”Kjerringa datt i brønn!” kom det fra gutten. ”Hvad er dett?” fortsatte bestemor. ”Bara ost og fett!” var svaret. Og slik fortsatte de gjennom hele Fadervår

Gode naboer og sådant mere

Overskriften vil klinge velkjent for lesere i de eldre generasjoner. Det er gått inn i vårt felles begrepsregister. Hvor det er hentet fra? Jo nettopp fra katekismens forklaring til fjerde bønn i Fader Vår, den som handler om ”vårt daglige brød”, som er nok et fast begrep fra denne delen av barnelærdommen.

Gode naboer er en uvurderlig rikdom, og jeg tenker på naboskap i utvidet betydning: Fredrikstad/Sarpsborg, Norge/Sverige, etc. Vi har våre nabofeider, nabovitser, nabooppgjør, og intet samler mer folk. Kan vi bare vitse litt med naboen, får selv de flaueste morsomheter jublende applaus.

Som vår store humorist Joker skal ha skrevet på en plakat til en lokalrevy: ”Særpingær har adgang i følge med voksne”

Svenskevitser

Jeg leste nylig på en forskningsside på internettet at svenskevitsene oppsto på 1970-tallet som et resultat av en feide mellom svenske og norske løssalgsaviser. For min del tror jeg at feidene går atskillig lengre tilbake i tiden. Men det er selvsagt mulig at 1970-tallet betydde en dreining mot en spesiell type vitser, som internasjonalt har funnet sted mellom nabofolk både i Europa og andre verdensdeler.

Jeg husker fra min spede barndom at min far kom med følgende megetsigende sitat: ”Jag och min broder Andrers och sex andra tapra svenskar överfallde en norsk krympling”

Over til ”Junaiten”

Jeg hadde for et par år siden gleden av å treffe to fjerne slektninger 76 og 83 år, fra forskjellige amerikanske stater. Sammen erindret de et smededikt som de husket fra sin ungdom: ”Ten thousand Swedes ran through the weeds, chased by one Norwegian. Five thousand more, came to the shore, to see that the battle was even.” (Ti tusen svensker kom gjennom gresset, jaget av én normann, enda fem tusen kom til stranda for å se at kampen var likeverdig) Diktet er opprinnelig noe annerledes og dreier seg om svensk og norsk deltakelse i ”Slaget ved København i 1807”

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 eller til  Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Artikkeloversikt