Search Login

Demokraten, innlegg 16. februar

 

Dilla

Dilla er et interessant ord, ikke minst fordi det er en                    folkelig forkortelse av en ordfeil. Opprinnelsen er ordet delirium, som er hentet fra psykiatrien. Det betyr forvirring eller forstyrrelse i hjernefunksjonen.
Best kjent er "delirium tremens" (skjelvende forvirring), som er en alkoholpsykose. I folkelig versjon "forkortes" dette til dilla. Siden "delirium" er et fremmedord, uttales det ofte feil, og det er ikke uvanlig å høre at de to første vokalene i ordet bytter plass, og ordet blir til "dilerium". Veien fra "dilerium" til "dilla" er da åpenbar.
"Delirium" omtales ofte i forkortet form som "delir", noe om kan betegnes som en naturlig forkortelse.

 

Bildilla
Når det er snakk om (uvanlig sterk) interesse, er "dilla" en etterstilt del av et verb (vaskedilla) eller et substantiv, f. eks. golfdilla eller fotballdilla. Vidar Sandbeck har udødeliggjort begrepet dilla i sin vise om "Jonassen tek overti' med jekk og tong og fil". Visa heter selvsagt "Bildilla".

Dilla på
Her forleden overhørte jeg en samtale mellom to kunder ved en "smågodtbuffé". De delte noen depressive opplevelser av maktesløshet overfor sitt godtesug. "Jæ har rett og slett fått dilla på seigkællær," hørte jeg.

seigkællær 

Selv om vi av og til kan høre "dilla" brukt om den psykiatriske tilstanden, er det nok mer vanlig at ordet betegner en uvanlig sterk, nærmest tvangspreget trang til eller interesse for. Hvis det er snakk om trang eller sug, knytter ordet oftest til seg preposisjonen "på".

Språkligheter
Jeg må medgi at jeg av og til får dilla på preposisjoner, og denne gangen er det altså "på".
Jeg har forfulgt et preposisjonsuttrykk fra landsende til landsende, og det er uttrykket "på godt (evt dårlig) humør". Grunnen til at jeg har hektet meg opp i dette er at uttrykket klinger rart og fremmed i mine ører. Heter det ikke "i godt humør, da"? Denne dilla arter seg slik at jeg leter etter litterære referanser/sitater med "på godt humør", men uten nevneverdig suksess. Og siden kjenninger både i nord og sør, - i Harstad og i Halden bruker "på godt humør" i sin dagligtale, kan det jo ikke være dialekt heller. Dialektene ligger for langt fra hverandre. Halden-registreringen setter meg imidlertid på den tanken at uttrykket kanskje er svensk? "På godt humör?...." jeg flørter litt med en hjemmesnekret, indre svensk stemme. "Tja, kanskje det," tenker jeg og foretar et kjapt søk på Google.se, men akk, svenske ordbøker opererer riktignok med to alternative preposisjoner "i" og "vid", men ikke "på"! Skjønner dere? Kan noen hjelpe meg? Jeg blir "i slet lune" for å si det med Henrik Wergeland. - og får dilla - eller kanskje noia!!

Mer på
For ca tyve, tredve kilo siden fikk jeg av og til høre at jeg lignet på vår lokale sogneprest, - uten at jeg på noen som helst måte skal gjøre meg lystig verken på den høyaktede geistliges eller på egne vegne. Men jeg nevner det fordi jeg ved en anledning ble vitne til en ordveksling mellom to eldre damer idet jeg gikk forbi dem på vei ut fra en lokal matvarebutikk. Jeg kjente ikke noen av damene, men just i det samme jeg hadde passert dem, hørte jeg at den ene hvisket så påtakelig dempet at jeg hørte det: "Var'nte de' sognepresten 'æ?" "Ja," svarte venninnen, "jæ menær på det!!" – Den var ny for meg, er det noen andre som kjenner til konstruksjonen "mene på"? Også her trenger jeg hjelp!

Kommentarer, protester, spørsmål eller andre innspill kan rettes til tlf 97654563 på Facebook, eller her på bloggen

Artikkeloversikt